ungpikekatolikk

Aliis tradere

2010-05-02T19:34:00.005+02:00

Nå har jeg drevet og skrevet nesten hver dag i et år. Har dere hatt glede eller nytte av det, si en bønn for meg.

La meg sitere Tolkien - han kan det:

"I hope you are all enjoying yourselves as much as I am." Deafening cheers. Cries of Yes (and No.)

"I regret to announce that this is the end. I am going. I am leaving now. Good-bye."

P.S.
Siden jeg har en del fine bilder på lager, kan det hende at jeg vender tilbake til bloggeryrket etter en stund. Men som Bilbo sier: "I feel I need a holiday."

Mai-dronningen

2010-05-01T17:51:00.000+02:00

Mai, Vår Frues måned.
Da jeg var barn, fantes ennå "mai-andakten". Barn, spesielt pyntede piker, resiterte fromt i kirken, så ba man loretanske litanier og sang marianske sanger. Alle dager, bortsett fra søndager, hvis jeg husker riktig. Jeg kan ikke påstå at jeg likte å resitere noe foran forsamlingen, men da jeg så mai-andakten en gang i Brno i min studietid, i en kirke styrt av gamle prester, og den eneste resiterende piken med store rosa sløyfer, ble jeg litt nostalgisk. Mai-andakter fra en svunnen tid.
Vår Frues statuer eller bilder finner man overalt i mine hjemtrakter ved veikanten eller midt i åkeren eller i skogen. Siden de er så tilgjengelige overalt, legger folk blomster foran dem. Noen ganger finnes det vaser der, så blomstene kan plasseres i vann, andre ganger fletter man bare en krans og lar den visne foran statuen.

Et mai-forslag til barneoppdragelse: Man klipper små lapper, skriver Vår Frues 12 dyder på dem og barna trekker en lapp hver dag. Den dyden de trakk, den skal de øve seg i den dagen. Voksne kan delta også, naturligvis.

På bildet madonna av Roudnice, 1385-1390.
Jan av Jenštejn, erkebiskop av Praha (1379-96) betegnet Jomfru Maria i sine dikt som Den livgivende skjønnhets Venus.

Den fullkomne marianske hengivenhet

2010-04-28T17:48:00.002+02:00

I dag feires den dominikanske tertiær St. Louis-Marie Grignion de Montfort, en av de største mariologene gjennom tidene. Hans ”totus tuus” ble mottoet til Johannes Paul II.

Fra hans skriftlige verk er absolutt anbefalingsverdige ”Om den ekte marianske devosjon” og ”Rosenkransens hemmelighet”. Lett tilgjengelig på Amazon. Den første boken er mariologi i teori og praksis og hadde sterk innflytelse på en del paver, helgener og ungpikekatolikker. Den andre boken, om rosenkransen, forteller om rosenkransens historie fra den dagen Vår Frue ga den til St. Dominikus som det mest egnede redskap for å omvende syndere og heretikere, og beskriver også forskjellige måter å be den på.

St. Louis-Marie anbefalte i tillegg til rosenkransen å be ”Vår Frues lille krone”. Jeg har den på latin i bokform, men på nettet fant jeg en link bare til en engelsk oversettelse - her.
Denne bønnen passer fint til mai måned med dens marianske tematikk.

På katolsk.no kan man lese et ganske så sært skrevet vita om St. Louis-Marie, noe man bare kan smile over (”Det synes imidlertid sannsynlig at bokens popularitet vil synke sterkt i den romerske kirkens post-konsiliære æra.”), mens annet blir man riktig så irritert over: ”Han var en stor beundrer av dominikanerordenen og ble i 1710 tertiar, men han ble aldri medlem av selve ordenen”. Ifølge denne språkbruken ville for eksempel den mest kjente dominikanske kvinnelige helgen Katarina av Siena heller ikke vært ”medlem av selve ordenen”.

På bildet Madonna av Šternberk.

Svinge med røkelseskaret

2010-04-28T17:02:00.000+02:00

Hva er Valrhona, hva er Chateau Musar 1995, hva er - , sammenlignet med dette: The Ecumenical Council II, A Much Needed Discussion er ankommet! Vi er in, omsider, nesten et år etter at boken ble oversatt til de største romanske språk, så dukker den opp på engelsk.

Forord av erkebiskop Ranjith, selvfølgelig.

Alle som har i hvertfall minimal interesse for teologi, MÅ skaffe seg denne boken. Her er det in eller out, altså. Ikke at msgre Gherardini skriver noe annet enn vi ville ha skrevet, men, vel, for å være ærlig, det er lettere å "slå i bordet" med viserektor for Den Pontifikale Akademi for Theologi, kannik i St. Peter, enn med Ungpikekatolikken. (Jeg lider ikke av den populære invidia clericalis, så - værsågod, Brunero Gherardini, bra jobbet!)

Men dere tror nå helt sikkert at boken er tørr. Jeg regnet med det faktisk, men lot meg ikke skremme av det. Så feil kan man ta! I innledningen brølte jeg av latter etter hvert avsnitt. Postkonsiliære "offer til gudene" avsløres her ikke akkurat med silkehansker, nei, en romer er ikke like mild som en slavisk ungpikekatolikk. Han bruker ord som "syndig, kriminelt, absurd". Det som jeg beskrev tidligere som "offer til gudene" i parallellen til kommunismen, beskriver msgre Gherardini slik: Konsilet ble opphøyet til en slags ritus, og folk (fra de høyeste embeder og ned) brukte "røkelse" for å ære det. Uansett tema, måtte man ha med røkelse som "Konsilet sier -". Og man brukte "three double swings".

Så hvis dere ikke vil være "håpløst utdatert", for å sitere Fr. Hunwicke, bestill boken her: http://www.libreriadelsanto.it/

Dagens prest

2010-04-26T18:35:00.000+02:00

I konkurransen "dagens prest" kåres som vinner P. Kirsebom for innlegget Betongkatolikk.

Ecce quam bonum, et quam iucundum cogitare fratres in unum...

Gangdagene

2010-04-26T18:31:00.000+02:00

Vi har omtalt dies rogationum her på bloggen før, men da oversatt vi bare direkte fra tsjekkisk – korsdagene. Men nå oppdaget vi at disse dagene heter gangdagene på norsk.

I de tre dagene før Himmelsfatsdag samt 25. april pleide en prosesjon å gå ut i marken og be allehelgenslitaniet for god grøde og mot kalamiteter av forskjellig art. Presten velsignet marken. Noen steder eksisterer denne tradisjonen ennå.

I dag feires de dominikanske helgener Gregor og Dominik av Besians. Katolsk.no nevner at deres relikvier ble båret rundt i nettopp slik prosesjon når tørke inntraff.

Ute på landet

2010-04-25T14:24:00.000+02:00

25. april er det gått ett år siden biskop Baxant feiret den første og eneste pontifikale messe i usus antiquior i Den Tsjekkiske republikk siden - vel, veldig lenge, fordi før Bugnini "forbedret" liturgien satt de tsjekkiske biskopene og abbedene i fengsel og hjemmefengsel. Så kanskje siden 1949 eller noe sånt?

På New Liturgical Movement fikk vi med oss en begeistret omtale av denne messen ifjor. I Spania skrev de også at i Počaply ved Litoměřice feiret man en pontifikal messe i anledning av St. Vojtěchs festdag, kirkens vernehelgen. Min søster bodde i Litoměřice, så jeg spurte henne hva slags storslagent sted Počaply er. Hun hadde aldri hørt om stedet, men det viste seg at det ligger et stenkast unna. Sognepresten der er en gammel, nisseaktig benediktiner og han feirer tridentinsk messe hver dag. Fordi Počaply ligger lite tilgjengelig til, pleier han å kjøre rundt og hente folk til messen selv. Ingen unnskyldninger her!

Naturligvis valfartet vi dit da vi reiste til min søster forrige sommer. En fin barokk kirke ligger ved elven Labe (Elbe) og gjess beiter rett ved dette verdensberømte stedet. Da elven flommet over for noen år siden, ble visst presten tilbudt evakuering på en båt, men han avslo og klatret bare opp på loftet. Men hva er vel naturelementer for en prest som daglig feirer messa di sempre? Nå fikk han den nye, snille biskopen på lag og kirken ble beæret med en pontifikal messe.

Presten leser også messen i katedralen i Litoměřice på søndager. De lokale skrøt til oss: "Hvor i verden har man en regelmessig søndagsmesse i katedralen i usus antiquior?" Jeg vet ikke. Intet sted?

Mobilisering

2010-04-24T18:24:00.004+02:00

Then suddenly Merry felt it at last, beyond doubt: a change. Wind was in his face! Light was glimmering. Far, far away, in the South the clouds could be dimly seen as remote grey shapes, rolling up, drifting: morning lay beyond them.
But at the same moment there was a flash, as if lightning had sprung from the earth beneath the City. For a searing second it stood dazzling far off in black and white, its topmost tower like a glittering needle; and then as the darkness closed again there came rolling over the fields a great boom.
At that sound the bent shape of the king sprang suddenly erect. Tall and proud he seemed again; and rising in his stirrups he cried in a loud voice, more clear than any there had ever heard a mortal man achieve before:
"Arise, arise, Riders of Théoden!
Fell deeds awake: fire and slaughter!
spear shall be shaken, shield be splintered,
a sword-day, a red day, ere the sun rises!
Ride now, ride now! Ride to Gondor!"

Presteåret går mot slutten og helvetet går til frontalangrep. I dag er det fem år siden Benedikt XVI ble innsatt som pave. Be for ham, be for prester. Bli med på den "åndelige bukett" vi linket til i forrige innlegg. Grip det åndelige arsenalet Kirken stiller til din disposisjon. Still deg under Immaculatas fane. Gjennom hele Kirkens historie utspilles det større eller mindre slag. Vær med, få seierskransen.

"Fear no darkness! Victory is at hand!"

Innspurten

2010-04-24T10:00:00.000+02:00

Vi minner på at i dag begynner novenen for Benedikt XVI organisert av Institute of Christ the King Sovereign Priest. Noveneteksten er kort, ingen unnskyldninger, sett i gang! Ut fra teksten og hele introduksjonen har vi på følelsen at noe kanskje er på gang, ligner litt på den oppfordringen vi dominikanere fikk fra erkebiskop Di Noia i sin tid, som etterhvert resulterte i Anglicanorum coetibus.

Man kan fremdeles melde seg på også med rosenkranser, gode gjerninger etc. Mine barn slår til med en rosenkrans og tre gode gjerninger. De fikk nå sveler til frokost og da jeg spurte om de ville ha syltetøy på dem, så svarte den yngste: "Ja. Da gjør jeg nemlig en god gjerning ved å adlyde deg ved å takke ja til syltetøy. I tillegg er syltetøy godt og da er gjerningen dobbelt så god." Kanskje blir han jesuitt når han blir stor...

Bildet: Her skrytes det fremdeles av fjorårets blomsterprakt. Jasmin, kolkwitzia amabilis, klatrehortensia og klematis foran huset. Jeg ville helst ha en platan, men men...

Idyll

2010-04-23T22:39:00.000+02:00

Min hjemby Kroměříž ble grunnlagt av en biskop fra Olomouc og har tilhørt biskopen av Olomouc frem til adelige rettigheter gikk ad undas. Slottet og parker og mynthuset og vinkjellere tilhører biskopen fremdeles -og interessant nok, ble slottet aldri "gitt til folket" under kommunismen, noe som skyldes nok sedisvakansen.

Biskopens styre av byen var forbilledlig gjennom alle århundrer, og fremdeles i dag, når erkebiskopen kommer på besøk til sitt beskjedne sommerpalass, blir han ønsket hjertelig velkommen.

Sånne dramatiske fortellinger om adelig undertrykkelse slik man vanligvis får høre fra franske kanter, er fullstendig fraværende i Kroměříž. Byen var alltid rik og blomstrende, hvis man da glemmer den perioden da husittene plyndret der og 200 år senere da svenskene gjorde det samme.

Bilde nr. 1: Erkebiskopens tilfluktsted, østfløyen, sett fra parken. Denne digre park var forresten alltid tilgjengelig til byfolket.

Bilde nr. 2: Blomsterhage bak bymurene - hvis erkebiskopen vil på tur.

Bilde nr. 3: Møterom for økonomiske anliggender.

Bilde nr. 4: Spisesal brukt i sommerhalvåret. Portretter av biskopene Hamilton og Kohn. Ja, Kohn! (Nå påpeker min mann at dette er uforståelig for nordmenn - vel, Kohn er et jødisk navn.)

Bilde nr. 5: Et glimt fra det store biblioteket. En av globuser er gave fra Louis XIV.

Ikke engang i kommunistiske tider hørte jeg noe vas om at vår by ble undertrykket av føydalherrer og Kirkens mørkemenn bla bla bla. Biskoper av Olomouc tok seg av vår by med riktig faderlig omsorg, sikret velstanden, regulerte elven, passet på skog og mark, alt riktig idylisk, og forholdet mellom by og erkebiskopen er uten den minste skygge frem til i dag.

Slik lever de der

2010-04-23T20:18:00.000+02:00

Sukk hjerte, men brist ikke!

På det første bilde er inngang til det erkebiskoppelige Tribunal i Trnava (en by i Slovakia).
På det andre bildet er en fløy av dette kontorbygget.

Byvandring

2010-04-22T21:54:00.000+02:00

Noen tilfeldige bilder fra Bratislava for å vise frem hvordan denne og "den andre" verden treffes hele tiden når man beveger seg i et fromt land. Man blir bevisst eller ubevisst formet av slikt.

1. Jesu hjerte over døren med inskriften: Slik elsket Gud verden.

2. Nederste del av Immaculata-søylen med innskriften: På hodet hennes krone med tolv stjerner.

3. En indre inngang til kirken, dessverre med ny dør og lys oppe, men dørkanten er ennå bevart: Tilgi tjenernes synder på dette sted.

I Oslo er jeg i hvertfall bystyret takknemlig for St. Hallvard på kumlokkene. Ikke et kumlokk passeres uten bønn til St. Hallvard!

St. Georg og krypende slanger

2010-04-21T22:22:00.000+02:00

Vær forsiktig, fordi "Na svatého Jiří vylézají hadi a štíři"; På St. Georgs dag kryper slanger og skorpioner ut. De fleste helgendager har noen spådommer i rim knyttet til seg og det kalles for pranostika på tsjekkisk (fra "prognostica" regner jeg med). St. Georg og drage, 23. april og begynnende varme - hvis dere ikke forstod sammenhengen.
En annen velkjent pranostika knyttes til 8. juni, St. Medard: "Medardova kápě 40 dní kape." Medards kappe drypper i 40 dager. Dvs. hvis det regner 8. juni, kan man vente regnvær i 40 påfølgende dager. Ved å kikke på katolsk.no nederst, ser vi at i Nord-Frankrike eksisterer de samme værforholdene.

St. Georg på bildet er fra en fontene i Bratislava.

Floralt antifonpreg

2010-04-20T20:33:00.000+02:00

Ved å lese det gamle OP-breviaret legger jeg igjen merke til hvor mye vakrere og morsommere var antifonene, bønnene og hymnene før Bugnini tok fatt i dem. Mens det nye breviaret kjører en anonym og uniformert linje for alle helgener, er alt i det gamle breviaret tilpasset helgenenes egen karakter. Man får ikke generaliserende antifoner av type "hun var barmhjertig og gudfryktig", men man trekker frem det virkelig typiske for den konkrete helgen.

For eksempel i dag, St. Agnes av Montepulciano:
Antifon nr. 2, laudes: Felicem Agnetis exitum infantes statim nuntiant: cælo docente transitum, turbæ repente convolant. Så lurer jeg på det naturligvis, slår opp hennes vita og jo - da hun døde, begynte plutselig alle spebarn i området, uansett alder, snakke om Agnes og hennes død. Tøft!
Antifon nr. 4 forteller at etter at hun døde, fløt fra hennes hender en velduftende og helbredende olje.
I hymnen får vi vite at hun fikk kommunionen fra en engel. Og aller best, gjennom bønnen blir vi opplyst at på de stedene hun knelte ned til bønn, der blomstret det frodig. Jeg kikker på hennes vita igjen - ja, der hun knelte og ba, der blomstret roser, liljer og fioler.
For en kjedelig, kjedelig mann Bugnini må ha vært!
Og når vi snakker om blomster: Liljer står naturlilgvis for kyskhet, fioler for ydmykhet, men hva symboliserer roser egentlig?

En del helgener utmerket seg ved å utstråle forskjellige blomsterdufter, vanligvis etter sin død, men ofte også mens de levde. Den helgenen "par excellence" jeg kjenner personlig, P. Filip, var kjent for dette også. Før han kom eller etter at han gikk, duftet det plutselig sterkt roser. Jeg opplevde det aldri selv med ham, noe som er meget irriterende!
Da den dominikanske helgen Johanna av Orvieto døde og ble lagt på båren i kirken, strømmet folk til for å ta sitt siste farvel med henne. Alle luktet blomsterduft da, men det merkelige var at alle luktet forskjellige blomster. Noen liljer, noen fioler etc.

Men tilbake til St. Agnes av Montepulciano. I hymnen for første vesper berøres også et annet mirakel hun var borti og det er da misunnelsesverdig. Hun fikk i en ekstase holde Jesusbarnet, noe som i seg selv må være flott, men det spesielle er at da hun kom til sans og samling igjen, holdt hun et lite gyllent kors, som hun fikk fra Jesusbarnet. O! Hvor er det korset nå? Hvordan ser det ut?

På bildet vår lokale flora fra ifjor.

Udøpte babyer

2010-04-20T20:09:00.000+02:00

Da min grandtante som underviste meg i religionen fortalte om limbo, gråt jeg. Det hjalp ingenting å si at de udøpte babyene har det fint der; de var jo ikke i himmelen og jeg syntes det var skrekkelig trist.
Som tenåring slo jeg meg fremdeles ikke til ro med limbo. Jeg ba ganske hyppig til St. Zdislava for disse babyene, spesielt de aborterte.

Da jeg var 24 og ventet mitt første barn, ba jeg naturligvis alle ungpikekatolske bønner for babyen. Babyen, Josef, døde, mens jeg ba for ham novene til Vår Frue Immaculata, og ble født 7. desember, syv måneder på vei.
Bortsett fra den naturlige sorgen over hans død ble jeg også voldsomt redd for hans skjebne, siden han ikke var døpt.
En prest kom på besøk og vi diskuterte begravelsen. Jeg klarte å finne frem ved hjelp av kanonisk rett og andre lærde bøker at for vår Josef gjaldt "lengselsdåp", utført av hans foreldre på hans vegne. Presten så på meg over den haugen av latinske bøker og sa: "Du skulle ha vært prest." Hans spøkefulle utsagn ble til et lite lyspunkt i all den sorgen.
Lille Josef fikk en ordentlig begravelse. Etterhvert begynte jeg å sende ham med roser til Vår Frue (når jeg ber rosenkrans) og ber ham om hjelp ellers.
For å sikre andre udøpte babyer, tar jeg dem i "åndelig adopsjon" og ønsker dåp for dem. Det er min egen oppfinnelse, men siden jeg ikke har patentert den, føl fri til å anvende den. I år begynte jeg å be en Fader Vår og Ave og Gloria for dem. Ber Gud om en dråpe av Hans helligste Blod for å vaske disse babyene rene fra arvesynden. "O Blod og Vann som har kommet fra Jesu Hjerte som nådeskilde for oss, jeg stoler på deg!" (St. Faustina)

20. april 2007 signerte paven i Redemptoris Mater-kapellet (som visst brukes i magisterielle anliggender) funnet av en teologisk kommisjon som gikk til "avskaffelse" av limbo for udøpte babyer (babyer, ikke voksne). Allerede før han ble pave, uttalte han seg i denne rettning og påpekte at limbo har aldri vært noe dogme (i motsetning til himmelen, helvetet og skjærsilden) og sa at de samme teologene som var "for limbo" presiserte også at babyene kunne reddes gjennom foreldrenes bønn og "lengselens dåp".
Tydeligvis, jeg skulle ha vært prest.

Da Benedikt XVI tok limbo-saken opp, lo visst moderne blaserte teologer av ham, fordi de så på temaet som uinteressant.

Måtte Jesulus Pragensis velsigne paven for hans omsorg og måtte alle de små udøpte barna be for ham!

Fem år med fremskritt

2010-04-19T18:05:00.001+02:00

Fem år siden Joseph Ratzinger ble valgt som pave. Jeg var på jobben da, og min mann ringte og fortalte det. Det var en like overveldende lykkefølelse som da han fridde. Jeg ba straks Te Deum, gråt av lykke og mine muslimske kolleger gratulerte meg, glade på mine vegne.
En side av saken var at en god og rettroende mann ble valgt, noe som aldri skader, men jeg ble egentlig enda mer rørt av at det ikke står så dårlig til med kardinalene da de presterte å velge den riktige. Selv om kjendis-katolikkene som vanlig forsøkte å drukne lykken ved å gjenta for avisene i det uendelige at Benedikt blir "en overgangspave" og at han "kommer til å oppføre seg annerledes, han må nok skjerpe seg nå", vel, disse fem år har vist at hans pontifikat brakte enda mer, betydelig mer enn vi hadde håpet på.

Vivat, floreat, diuque utatur sedia gestatoria sua!

Se Habemus papam her.

Malta

2010-04-18T14:34:00.000+02:00

Paven er på Malta. Utålmodig venter vi på bildene; Malta er jo kjent for sine blonder! I mellomtiden kan vi følge med på twitter fra Anna Arco, journalisten fra Catholic Herald.
For eksempel: "Holy father keeps falling asleep, waking up when Mgr Marini pulls his sleeve."
Eller: "B16 just gave a golden rose to our Lady of Tapino during the Regina Caeli."

En skinnende juvel

2010-04-17T21:30:00.005+02:00

I de siste ukene var sølibatet diskutert hyppig her og der. Jeg skal ikke sjenke et ord til sølibatets motstandere, fordi denne gaven om å opplyse de blinde med ordets kraft ble ikke gitt meg; men det som forundret meg var at sølibatets forkjempere har begrenset seg til å bare ta opp sølibatets praktiske fordeler. Men det praktiske, det er jo bare sekundært. Jeg må nå si at jeg begynner å bli sliten av å stå på skansene og opplyse om elementære ting, som hvert katolsk barn skulle ha forstått.
Sølibatet handler jo først og fremst om at en prest er alter Christus. Kristus var jo ikke gift. Kristus er Kirkens brudgom. Hans ekteseng var Korset. Kristus gir seg til Kirken, slik som en mann gir seg til sin kone. Felix culpa, ikke sant. Stor kjærlighet, ingenting som holdes tilbake.
Og hos en prest handler det altså ikke bare om en imitatio Christi, det kan alle foreta seg. En prest er gjennom sin vielse alter Christus. Mest spesifikt i messen. Eller i skriftestolen.
En gang gikk jeg for å skrifte i en tilfeldig kirke i Praha. Knelte ned og gjenkjente pateren. En teologiprofessor, berømt heretiker, ansvarlig for ødeleggelsen av det teologiske fakultet, stor økumeniker - nå suspendert og tilbeder av Moder jord eller hva. Det var som å se "Gamle-Erik". Jeg følte ikke bare det vanlige ubehag man får av å treffe noen man misliker. Jeg ble helt redd. Men så tenkte jeg: Alter Christus. Og det gikk bra.
En prest er altså ikke bare den Per eller Henrik eller Morten man kjenner og omgås som andre dødelige. Han er Per eller Henrik eller Morten - og alter Christus. Bare han kan lese messen, ved hvilken gjennoptas Kristi offer. Bare hans viede hender skal berøre Kristi legeme. Bare hans viede hender skal gi Kristi legeme til de troende. Slik mater han in persona Christi sin forlovede, Kirken. Intet mer naturlig da enn at han er ugift. En gift prest er unntaket som bekrefter regelen.
En annen sak som man ikke liker å snakke om i dag er verdien av å være jomfru - mann eller kvinne. Martyrer får jo en rød krone i himmelen, jomfruer en hvit krone. En jomfru får en større belønning i himmelen enn en gift person. Dette har alltid vært den katolske Kirkens lære, men få i Norge ser ut til å kjenne til det. I katolske land forstår man jomfruelighets verdi instinktivt lettere. Av og til kan det gå til det motsatte ytterpunkt: Da en kvinnelig helgen skulle helligkåres, kommenterte min far, som ikke er akkurat en stor teolog, med vantro: "Helligkåres? Det kan man da ikke gjøre? Hun var jo gift!"

Så, sammendrag: Det praktiske med sølibatet, det er bare bonus. Det essensielle ligger et annet sted.
Les Paul VI encyklika om sølibatet her.

"Prestenes sølibat var voktet av Kirken gjennom århundreder som en skinnende juvel..."

To bokstaver

2010-04-16T20:35:00.000+02:00

Natten mellom 13. og 14. april for seksti år siden gjennomførte det tsjekkoslovakiske politi "Aksjon K". "K" står for kloster. Mannlige klostre ble beleiret og beboere leid ut, satt på busser og fraktet til konsentrasjonsleirer. De skumleste, dvs. priorer, abbedder og kjente intellektuelle havnet i premonstratenser-klosteret Želiv. Andre klostre ble også brukt som fengsler og man havnet gjerne sammen med mordere - bare at de sistnevnte ble bedre behandlet.
Min venn, maler Sysel, studerte på den tiden i Praha og pleide å gå daglig til messe hos dominikanerne - de prekte best. Men den dagen fant han bare en av dem, P. Lukáš. Han satt på trappen foran kirken og gråt. Han var bortreist akkurat den natten og ble derfor ikke arrestert med de andre.
Prioren, P. Veselý, som jeg kjente godt siden han bodde i sine gamle dager i det klosteret hvor jeg bodde som student, havnet i Želiv. Jeg har allerede skrevet en del om ham og skal ikke gjenta det nå, les her, bare en ting... I leiren fikk de stadig tilbud: "Gå ut av ordenen, så får du det bedre. Mer mat, mer søvn." Han holdt ut. På sekstitallet klarte han å komme seg til Roma og ble professor på Angelicum og ledet Vatikanets arkeologiske utgravninger. Når han skrev sin første artikkel til - hm, husker ikke helt, en av de romerske tidskrifter - da signerte han naturligvis med O.P. bak navnet sitt. Artikkelen ble publisert uten O.P. Han gikk til kontoret for å klage på det og avslappede italienske redaktører bare prøvde å vinke det bort: "Nå etter konsilet bryr vi oss ikke med slike småting." Vel, han led i flere år pga disse to bostaver, han brydde seg.
Jeg kjente ham som nittiåring og selv da var han meget temperamentsfull. Ifølge folk som sto ham nær var han betydelig mer eksplosiv før. Jeg regner med at det italienske kontor ble fullstendig rasert etter hans besøk...

Tacui

2010-04-12T20:54:00.000+02:00

Siden konkuransen "Dum, dummere, dummest" begynte å bli kjedelig, har aviser startet med "Slem, slemmere, slemmest". Later ennå noen om å bry seg om misbrukte barn eller om å hindre misbruket? Virker ikke sånn... Bare heksejakt. Nesten avslørt, nesten, litt til og enda litt til. Offentlig tortur med hele Norge som tilskuer.
Jeg skal nå knele ned og be Litaniæ Lauretanæ og Inviolata (dominikansk lørdagsbønn om kvelden) for både dem som ble behandlet dårlig av katolske prester og også for de skyldige prester. Hvis dere får anledning, gjør det samme. "Der hvor dere er samlet i mitt Navn..." Takk.

Oppdatering: Barna ble med på bønnen. De kranglet akkurat heftig og jeg befalte at de må forsone seg. Hvem blir den raskeste til å tilgi? Den minste meldte seg med en gang, selv om han inntil da ville drepe den eldste. Den eldste var noen sekunder tregere, men siden han forstod at han kan ofre for Kirkens fremme sin urett begått av lillebror, ble han med på forsoningen også. Gid det var så enkelt i voksen alder!

Siden biskopen i dag sa at han ville heller i fengsel enn å røpe et skriftemål, illustrerer vi med St. Jan Nepomucký, skriftemålets vernehelgen, torturert og drept av Václav IV, fordi han ikke ville fortelle hva dronningen skriftet. Fem stjerner rundt hodet hans betyr TACUI, "jeg tiet" på latin. Han ble kastet i Vltava-elven fra Karlsbroen i Praha og hans lik ble funnet av folk som så nettopp disse fem stjerner skinne på vannet.

En av dagens rosenkranser ble bedt for biskopen, både for hans trengsel og som takk for hans oppbyggelige ord.

In eller out?

2010-04-12T20:40:00.001+02:00

Rorate pusher italienske teologer nå for dagen. I dag kan vi glede oss over et intervju med msgre Nicola Bux, en prest omtalt som pavens nære venn, berømte for sitt svar på spørsmålet "Hva med biskoper som er mot Summorum pontificum?", på en konferanse i 2008. Da svarte han:
"St. Joseph is Patron of the Church. You must pray a lot to St. Joseph in this situation, that he either open the bishop’s eyes or he close them for good. This isn’t a joke, eh? St. Joseph is truly very powerful. You must pray a lot to St. Joseph. Moreover St. Joseph was placed in the Roman Canon by Pope John. You can also put him into all the other Eucharistic Prayers after the Blessed Virgin Mary saying ‘and St. Joseph her Spouse’. I am convinced that St. Joseph will do a great deal."
Tydeligvis en mann som både tror på Gud og er ikke redd å si det. Alltid festlig å lese intervju med ham... Dagens handler om "Kreativ liturgi fjerner oss fra Gud og drar oss nærmere synden." En sann nytelse, men det kan vi tillate oss nå, det er påsketiden! Jeg likte spesielt: The people, who are much more intelligent than one gives them credit for, perceive where the sacred is. It is not something abstract but a concrete thing. And it says so in the Gospel. "The woman wished to touch the cloak of Christ." Nettopp... Og så leser jeg videre og - wow, han bruker det samme ordet som maestro perpetuo når han snakker om den tridentinske messe, nemlig liturgia di sempre. O, for en mann - ikke bare vakker, men også smart! Nydelig, les det hele på Rorate.
Og i går var på programmet en av våre topp tre teologer, msgre Brunero Gherardini. Rorate linket videre til Fr. Hunwicke's Liturgical Notes og der får vi vite at de som ikke har skaffet seg ennå Gherardinis Vatican II: A much needed discussion, allerede er helt out. Jeg lurer på hvor mange i Norge er in...

Er dere out, gled dere i det minste over det vakre bildet med monsignore Gherardini fra Roma.

Fra Kirkens hage

2010-04-10T22:50:00.000+02:00

Ex horto delicioso Ecclesiæ sacrosanctæ ineffabilis providentia Conditoris, pro sui nominis attolenda gloria et salute fidelium procuranda, præclarum ordinem prædicatorum diebus novissimis inter speciosa et fecunda plantaria, quasi lignum vitæ produxit, quod superni roris benedictione perfusum...

Slik skrev Benedikt XI til dominikanerne, men Benedikt XVI kunne ha brukt slike ord i dag til det relativt nye Institute of Christ the King Sovereign Priest. Grunnet latskap, oversetter jeg ikke til norsk, men for dere få som kanskje har litt problemer med denne begynnelsen av en setning - vel, han sammenligner Kirken med en nydelig hage med forskjellige vakre planter. I dag brukes det dessverre ikke slike poetiske vendinger når man adresserer en religiøs orden; men hadde man gjort det, ville nok nettopp Institutt av Kristus Konge vært en meget takknemlig adressat. De er såpass lekne at de valgte det skjønne 1700-tallet som sin verden og alt etter det Herrens år 1800 ser ut til å være tabu.

Forblir man sammen med Benedikt XI i den vakre Kirkens hage, da ligner Instituttet på en fyldig peon. Og har dere litt sans for blomster, bli med på Instituttets blomsterplukking: En åndelig pavebukett. Er dere både fromme og botanikkinteresserte, må dette være midt i blinken...

Med litt fantasi, hva med: Messe=peon, rosenkrans=rose, novene=fresia, adorasjon=lilje, gode gjerninger=jasmin? De legger ikke opp til selvfornektelser, men de er da ikke dominikanere. Kanskje var ikke selvfornektelser så skrekkelig in på 1700-tallet.
OK, slutt med botanikk, gå til Instituttets hjemmeside og fyll ut!

Peonene på bildet er fra den spesielt velduftende arten pæonia mortensrudensis.

Pliktparade

2010-04-10T20:20:00.004+02:00

Evelyn Waugh døde av hjerteinfarkt på første påskedag, 10. april 1966. Requiescat in pace. I sitt siste brev, datert 30. mars, skrev han:

Easter used to mean so much to me. Before Pope John and his Council - they destroyed the beauty of the liturgy. I have not yet soaked myself in petrol and gone up in flames, but I now cling to the Faith doggedly without joy. Church going is a pure duty parade. I shall not live to see it restored.

Et tu, mi fili?

2010-04-07T18:34:00.000+02:00

Forståelig nok bruker alle de som er fiendlig innstilt mot Kirken alle overgrepsskandaler for alt det er verdt. Men hva skal man si til katolikker som gjør det samme? Et tu, mi fili?
Først var sølibatet det mantra ordet alle brukte - enten fordi de hoppet på agnet, eller av verre grunner.
Etter påsken ble sølibatet glemt, ser det ut som, for å gi plass til noe annet. Det store spørsmål ble til "Hvorfor snakket ikke paven om barnemisbruk i påsken?" I Aftenposten kunne man til og med more seg over "Hvorfor snakket paven ikke om denne aktuelle saken under sin tre timers lange preken på påskeaften?"

Hvor dårlig forståelse av Kirken og kristendommen generelt fremviser man med slike spørsmål! Paven har jo allerede skrevet et utmerket brev til Irland og det brevet kan jo også leses andre steder. Hva mer? Paven kunne jo bli med på mediaspillet og snakke seg ut av saken slik som politikere gjør. Man snakker og snakker og så blir alle lei og så snakkes det om noe annet etterhvert. Man har kjøpt seg fri ved å snakke på andres premisser. Hva med litt verdighet?
Se bare på Kristus som ble ført foran sine dommere og de krevde et svar fra ham. Men han tiet. Han kunne ha skreket høyt "Jeg er uskyldig, jeg er uskyldig", men han gjorde det ikke, selv om han var uskyldig.

Og en annen ting, siden den saken i Trondheim dukket opp, ikke overraskende... Er man virkelig så naiv at man tror at en prest eller en biskop er bedre enn "folket"? Det virker bare så hyklersk å hisse seg opp over akkurat det. Alle mennesker er syndere og angående biskoper har man det oppløftende sitat av St. Johannes Chrysostomos: "Veien til helvetet er stenlagt med biskopenes skaller."
Alltid viktig å be for paven, biskoper og prester. Ikke la rosenkransen ligge i skuffen!

Ellers, Father Z. kommer med et godt forslag til krisehåndtering for de mer flegmatisk anlagte:
John XXIII, when confronted by problems, at a certain point famously said, "Sometimes I just kneel down and say, Lord, it’s your Church, I am going to bed".

Og litt reklame for andres blogger på slutten: Les den alltid strålende og hermeneutiske P. Finigans artikkel om pave Benedikt, Innocens manibus et mundo corde.

Påskemandag

2010-04-05T09:10:00.000+02:00

Den tsjekkiske skikken knyttet til påskemandag er så overveldende populær at den gjør dagen til påskens høydepunkt. Men for utlendinger som ser det for første gang, kan det bli en traumatisk opplevelse.

Gutter og menn kutter flere seljekvister og fletter tatar. (Navnet tatar har nok noe med tatarer å gjøre, regner jeg med; slik heter saken i hvertfall i Kroměříž, andre steder har de sine lokale navnevarianter.) På toppen er tatar pyntet med sløyfer. Håndtaket pleier å være ganske forseggjort flettet og er et lite kunstverk.
Så står man veldig tidlig opp og banker med tatar sin kone/mor/datter/grandtante, mens man resiterer noen tradisjonelle vers. Og man slutter ikke før man får et farget egg. Hensikten med dette er at kvinner skal holde seg friske og vakre hele året.
Så går man til naboer og banker opp alle kvinner der, og til neste naboer og til neste. Hver husstand har høy beredskap med snitter, kaker, egg og ikke minst, slivovice i litervis. Styrket med slivovice, tør man å jakte etter tilfeldige kvinner på gaten også; hvis det er noen kvinner som tør å gå ut.
Opprinnelsen til denne severdige skikken er naturlig nok førkristen og det er et fruktbarhetsrituale som overlevde med uforminsket popularitet gjennom over tusen år.
På seksti- syttitallet ble tatarer masseprodusert i plast. Så praktisk, tenkte herrene, fordi da slapp de å flette. Hadde jeg ikke vært fiendtlig innstilt mot plast ellers, ville jeg ha blitt det takket være tatar. Plast gjør nemlig betydelig mer vondt enn seljekvister. Men heldigvis, plasten er gått av moten i det siste og det er bare de eldste herrene som ennå bruker plasttatar.
En annen variant kommer fra Valašsko, et fjellområde i Øst-Morava, hvor einebær vokser. Der slås kvinner med einebærkvister. Dere nordmenn er godt kjent med einebær, så dere forstår at det gjør vondt det også.
Men dette er ingenting mot den grusomme skikken de har i Silesia og Polen. Der slås ikke kvinner, men til gjengjeld sprutes det kaldt vann på dem. Da min tante hadde sin kjæreste fra Silesia på besøk, oppdaget hun til sin store skrekk at det finnes kulturelle forskjeller mellom Kroměříž og Ostrava. Kjæresten stod opp tidlig, tappet badekaret fullt med kaldt vann, løftet min halvsovende tante opp fra sengen og kastet henne i vannet. Hvis ikke bryllupet allerede var planlagt og alt ordnet, ville det ha blitt slutt der og da! Siden har han blitt inkulturert og bruker utelukkende tatar.
I Slovakia, det skjønne landet med muntre menn og søte kvinner, brukes det en kombinasjon av bank og vann.

Da jeg var barn, elsket jeg denne skikken. Månedsvis i forveien var jeg klar med mine malte egg og dagevis i forveien avtalte jeg med mine mannlige bekjente at de virkelig skulle komme. Litt senere ble det klassekamerater. Naturligvis, de mest populære jentene var de som ble mest besøkt og mest slått. Jeg var ikke noe spesielt populær og verre ble det med årene. Jeg er ikke den typen som løper og hviner av fryd, noe som selvfølgelig virker oppmuntrende, jeg ble bare stående rolig og kommenterte noe sarkastisk da bankingen pågikk, så det var fort unnagjort...
En gang ble jeg igjen i Brno, for å tilbringe en from påske i klosteret hvor jeg bodde som student. Påskemandag gikk jeg til messen i etasjen over. Dominikaneren som feiret den, snakket noe alvorlig om den oppstandne Jesus, men da messen var over og han kom ut av kapellet, da trakk han tatar ut fra under skapularet og begynte å jakte på nonner. De løp i gangene, hylte av glede og draktene fløy. Jeg fikk mitt feministiske øyeblikk og bebreidet den lærde thomisten i det han slo meg at denne skikken er hedensk og ergo forkastelig. Jeg husker ikke helt, men jeg tror ikke han tok Summa til sitt forsvar, men svarte bare fornærmet at dette er da en gammel, ergo ærverdig skikk.
Det året min mann kom på besøk til Kroměříž til påske for første gang, rett før bryllupet, og ble introdusert til mine mannlige slektninger under slike ville omstendigheter, begynte han nesten å slåss med dem.
Senere, da vi var på besøk med barna, kunne jeg få noe igjen etter alle disse år - de gikk en runde og kom tilbake med en kurv fylt med egg og sjokoladeegg og sine tatarer pyntet med mange sløyfer fra jenter som falt for dem.

Påskedag

2010-04-04T07:48:00.000+02:00

Nå må jeg nesten komme med det tsjekkiske navnet for denne festen, men det er vanskelig denne gang, siden ingen farger er involvert i ordet. Denne søndagen heter Boží hod velikonoční, noe som betyr, hm- Hod er gilde, gjestebud. Så, omtrent: Guds påskegilde. Påske heter velikonoce, dvs. stor natt.
Tsjekkere spiser ikke lammekjøtt denne dagen slik som nordmenn gjør (ikke populært i våre trakter, jeg smakte det for første gang her), og det er intet "foreskrevet" hovedmåltid for denne dagen. Men det som teller, det er mazanec. En slags julekake, men mens julekaken var flettet, er mazanec rund og har kors på toppen, skåret inn i deigen. Kors pleier å være på vanlig brød også, alltid, så lenge det ikke er altfor industrielt laget.
For å ikke miste lammet helt ut av bildet, baker man en kake i form av et lam, pensler det med hvit glasur (pisket eggehvite med melis) og setter en rød sløyfe rundt halsen. Formen til dette er kjempetung, så jeg fraktet den ikke til Norge - uff, uff.
Påskeharen er ukjent, likeså godteri for barn. Den store dagen for egg kommer på mandag, men siden jeg da kommer til å skrive om andre ting enn egg, så tar jeg eggene opp i dag.
Det finnes forskjellige teknikker for å pynte dem på. Det tradisjonelle fra Haná-området, hvor jeg kommer fra, er å klippe små biter av strå og lime dem på et farget egg (Bilde nr. 2). Min grandonkel er stormester i denne teknikken og eggene hans er betydelig mer avanserte enn de på det bildet jeg fant på nettet. Et egg tar flere uker å lage. Bilde 4 og 5 er den samme teknikken, men i tradisjonelle, naturlige farger.
En annen teknikk er å male på egget med varm voks. Så farger man egget og skraper voksen vekk - slik at et hvitt mønster vises. Man kan gjøre det lagvis og mer komplisert, så får man et resultat som på bilde nr. 1 og 3.
Man kan også bare farge egget og så skrape fargen vekk med en nål, det blir fine miniatyrbilder ut av det. Jeg eier for eksempel et egg som har et detaljert bilde av Kroměříž slott på seg, utført i denne teknikken.
Eller så plukker man en liten plante med distinkte blader, for eksempel en trekløver, så legger man det tett ved egget, fester det godt inntil skallet (nylonstrømper brukes til dette) og legger det i en fargeoppløsning. Det vanligste til denne teknikken er å bruke avkok av løkskall, det gir en oransjebrun farge. Etter at det har tørket, tar man planten vekk og har et hvitt avtrykk av den på egget.
Naturligvis kan man male med vanlige farger rett på egget.

Spikeren på hodet

2010-04-03T18:09:00.000+02:00

"The period to regret dates back decades. The period to look forward to is in the coming decades. Pope Benedict was chosen to be the one to lead the way."

Jeg avbryter med dette innlegg min serie om tsjekkiske påsketradisjoner, fordi jeg kom akkurat borti en artikkel på NLM som bare treffer spikeren på hodet... Les selv, Troubles of Catholic World.

I begynnelsen ser det ut at artikkelen handler om barnemisbrukskandalen, men ikke gi opp med en gang og les videre. Langfredag er over, så nytelsen denne artikkelen vekker er nok tillatt...

"But when all the facts come out, and they will, here is what we will be left with: a handful of very slick and arrogant intellectuals took advantage of a confused time to pull the wool over the eyes of many and send the whole Catholic world into a gigantic upheaval."

Hvite lørdag

2010-04-03T13:14:00.000+02:00

Mens jeg alltid har likt Langfredag best, foretrakk min mor Hvite lørdag (påskeaften), i hvertfall som barn - før den liturgiske forandringen. Det mest påfallende for et barn var hvordan man håndterte det alterbildet -fasteforheng. (Se bildet oppe for et ekstra fint eksemplar.) Nå, i de siste tiår, tar man forhenget diskret vekk i forveien. Men da min mor levde sine lykkelige barneår, da gjorde man det i løpet av messen. Og som dere forstår ut av bildet, forhenget var svært så stort og det skulle en del tekniske hjelpemekanismer til. Og vanligvis sviktet de. Stoffet satte seg fast eller løsnet for fort... Uansett, det var alltid et smell der og det hele var bare så spektakulært. Man gledet seg sannelig til påske hele fastetiden!
Hver eneste påskeaften snakket min mor om denne barndomsopplevelsen, hvordan hun gledet seg til kirken da og hvor spennende ting skjedde i løpet av Triduum. Jeg kunne bare misunne henne. Men selv jeg husker fra min barndom noen spennende småting som overlevde Bugnini, men de ble borte, én etter én, i årenes løp, ting ble mer og mer kjedelig og motet i voksen alder ble holdt oppe bare ved å minnes nettopp den spenningen og skjønnheten man opplevde som barn.

Har jeg fortalt om min dominikanske prestevenn, hvordan han bestemte seg å bli prest i alder av fire år? Han var ministrant og syntes det var spennende at de to små kannene som presten bruker under messen, ble tatt ut fra bak alteret, hvor de ble gjemt inntil det riktige øyeblikk. Interessant nok, jeg husker at nettopp det samme gjorde inntrykk på meg da jeg besøkte en kirke hvor denne skikken med kanner bak alteret ble bevart. Et enkelt svar på prestemangel i dag altså - få de små kannene tilbake dit de hører til!
Nei, for å snakke alvor - menneskene er ikke skapt slik at de vil se alt, vite alt osv. De vil ha hemmeligheter, morsomme ting som skjer underveis, spenning. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve det som barn.

Disputationes Theologicae bringer en ytterst interessant artikkel om den liturgiske reform av den hellige uke på femtitallet, "ram's head in the heart of the Roman liturgy". Dere som er liturgiinteresserte, klikk dere dit videre fra Rorate.

Den dominikanske Oxford-størrelsen Herbert McCabe beskrev femtitallets reform (hvor Bugnini allerede var tilstede og Pius XII alvorlig syk, en reform som ble delvis ignorert av Johannes XXIII) som en veldig positiv sak, han bruker faktisk ordet sexy for å beskrive den nye påskeliturgi. Det er litt som å høre min far, tre år yngre enn McCabe, snakke om hva slags kvinneklær er de moteriktige. Vel, vel, det som var sexy i midten av 1900-tallet, oppfattes ikke nødvendigvis slik nå. Tidløs sjarm, derimot!

Stor fredag

2010-04-01T12:57:00.000+02:00

Langfredag heter Stor fredag på tsjekkisk. Tradisjonen tro skal man stå opp før soloppgang og vaske seg i den nærmeste bekken for å bevare renhet av kropp og sjel hele året. Så ber man 9 Fader Vår og Ave for det samme. På Skjærtorsdag finnes det en lignende tradisjon, og da skal man vaske seg i dugg. Ut fra Skjærtorsdags norske navn, hadde man denne vasketradisjonen på torsdag i Norge også, regner jeg med.

Tsjekkiske legender forteller om at på Langfredag åpnes store stener, klipper, og gir fra seg sine skatter. Den mest kjente fortelling sier dette:
En fattig enke gikk til kirke på Langfredag. Hun bar sin lille sønn på armene. Hun var sent ute og i kirken sang man allerede Passio. Da hun gikk forbi en klippe, så hun at det var en åpning der som hun aldri hadde sett der før. Hun gikk inn og fant masse gull og edelstener. Hun la barnet på bakken inni stenen og fylte sitt forkle med edelstener og bar dem ut. Hun løp slik frem og tilbake, mens barnet gråt og strakk armene sine etter henne - det var jo ikke noe morsomt å være der inne, i kulden. Så sang man Passio til ende i kirken og klippen lukket seg igjen, med barnet inni og kvinnen ute. I tillegg ble alle hennes skatter forvandlet i stener igjen. Et sørgelig år gikk, men heldigvis, da kvinnen var på vakt neste år ved klippen og Passio ble sunget igjen, fant hun barnet i live der.
Det finnes mange lignende historier og inspirert av dette, organiserte min far for oss skattejakt den dagen. Siden han samler på gamle mynter, så gravde han ned i hagen noen sølvthalere og lignende, som vi så lette etter. Noen ganger gikk det galt og min far begynte å grave selv, ganske nervøs - "Det må finnes noe her!"

På Langfredag når folks fromme følelser sin topp og det er sikkert unødvendig å skrive nå noe om korsvei og andre andakter. Man har sine faste rutiner... Og i Norge er det heldigvis en fridag, slik at man kan satse fullt ut på det.
Minner bare på at denne dagen begynner novenen til Guds Barmhjertighet.

Grønn torsdag

2010-03-29T22:05:00.000+02:00

Skjærtorsdag heter Grønn torsdag på tsjekkisk og når dagen først heter slik, da må man også spise noe grønt til middag. Det tradisjonelle er brenneslesuppe, men vi spiste alltid spinat. Begge smaker nok like vondt...
Men den morsomme delen av maten kommer om morgenen, til frokost. Jidášky, dvs. små Judaser. Deigen lages som til boller, bare at vi ikke bruker kardemomme, men revet sitronskall. Så fletter man små tau, slike som Judas hengte seg med på den dagen. Ja, folkelige skikker pleier å være ganske morbide av og til.
Så serveres jidášky med honning på. Den krevende biten her er at man må stå opp tidlig om morgenen for å bli ferdig til frokost. Og hvis man rekker å spise jidášky før soloppgang, da er man sikret mot slange- og vepsestikk hele året.
En annen skikk, som jeg bare kjenner fra litteraturen er "jakten på Judas". En rødhåret gutt jaktes på, mens man roper "Vi jakter på Judas, vi ringer til Angelus og ber". Veldig fromt altså.

Men de riktig spennende saker begynner med messen. Da flyr nemlig alle klokker til Roma. Det ringes for siste gang og orgelet spiller meget kraftig og vips, vekk er de, klokkene er ikke der mer, de er i Roma nå og ministrantene må bruke rangler. Riktignok så jeg rangler i bruk her i St. Olav også, men det var bare en som bar den. I Kroměříž var det flere gutter som alltid øvde på det, for å være perfekt samstemte og det var nok årets liturgiske høydepunkt for dem - og for menigheten.
Siden det normalt ringes til Angelus (kl. 6, 12, 18), må befolkningen i løpet av Triduum varsles på en annen måte at nå skal de knele ned og be. (Angelus heter forøvrig "knelingen" på tsjekkisk). Så går da guttene rundt i byen og lager rytmisk bråk med ranglene sine. For en gledestid! Som barn pleide jeg naturligvis løpe etter dem.
Dette er en liturgisk oppgave så spennende at ministrantene faktisk klarer å stå opp til å være i gang kl. 6. Ranglene finnes i tre vanlige typer, en til kirkebruk, to mer bråkete til utebruk. Den ene er stor og ser ut som en slags trillebår og rulles foran på brosteinene. Etter følger andre gutter med mindre rangler.

Køen til skriftestolen er naturligvis lang den dagen. Mens jeg ventet på tur, så jeg alltid på bildet av Jesus som kneler i Getsemane og var bevisst at det er min skyld at Han svettet blod. Bra med oppbyggelige bilder! Det digre alterbildet med St. Moritz' martyrium var tildekket med fiolett stoff, men siden vi fra Sentral-Europa krever den visuelle stimulans til alle tider, så hang da alltid dette Jesus-bildet oppå dette stoffet igjen, slik at vi ikke gikk glipp av noe.

Etter messen, når presten bærer det helligste sakrament til "Getsemane hage", i St. Moritz kirkes tilfelle til dåpskapellet, da kneler de fromme der gjerne hele natten, halvveis bedøvet av sterk liljeduft. Det var alltid enorme mengder av hvite liljer der og det var deilig. Min mor var "nyskriftet" og tok alltid en gammel bønnebok til hjelp for å be etter kommunionen. Så gikk den videre til meg, til min søster. Våre tanter hadde egne utslitte bøker. Det var helt stille der, i det gotiske dåpskapell, presten knelte der i et kvarter, så gikk han og bare kvinnene ble igjen.

Opprimamus virum iustum iniuste

2010-03-28T19:49:00.007+02:00

Fra matutin:

Insurrexerunt in me viri iniqui absque misericordia, quæsierunt me interficere, et non pepercerunt in faciem meam spuere, et lanceis suis vulneraverunt me, et concussa sunt omnia ossa mea. ... Effunderunt furorem suum in me, fremuerunt contra me dentibus suis.

Bildet fra Daylife via NLM.

Christus vincit

2010-03-28T12:03:00.008+02:00

Å sette pris på originalitet er et moderne påfunn. I gamle dager satte man pris på gjentagelser, og originalitet var en uting. Med dette i tankene, legger jeg derfor min personlige vri til side og låner bare fra de transalpinske redemptorister, både bildet og passende tekst:

Palmesøndags introitus:

Domine, ne longe facias auxilium tuum a me, ad defensionem meam aspice; libera me de ore leonis...

Herre, kom fort og hjelp meg, se til mitt forsvar; fri meg fra løvens munn...

Les mer hos redemptoristene...

Og de som snakker dårlig om Benedikt XVI, forhåpentligvis forstår de at det er dem det handler om, det er de som er på løvens side, leo rugiens quærens quem devoret, den brølende løve som leter etter hvem han kan oppsluke.

Og fra sexta kan vi bare tilføye:

Feci iudicium et iustitiam, non tradas me calumniantibus me.

Jeg har øvet rett og rettferd, overgi meg ikke til dem som lyver om meg.

(Og msgre Marini får ti poeng for valget av pavens klær!)

Blomstersøndag

2010-03-27T21:46:00.000+01:00

Palmesøndag heter Květná neděle på tsjekkisk, Blomstersøndag. Og det er ikke palmegrener som velsignes, naturlig nok, men gåsunger. Ifølge P. Halvorsen, velsignet man i gamle dager gåsunger også i Norge, ikke thuja-kvister som nå.

Gåsunger kan man sette bak korset man har hjemmet (og de holder seg bedre enn thuja), og i gamle dager satt man dem visst gjerne i åkeren for å sikre god grøde. Eller kunne man svelge et par gåsunger for å beskytte seg mot vondt i halsen.
Onsdag i den stille uken (den hellige uken på tsjekkisk) heter Stygg onsdag. Folkeskikken skal ha det slik at det er viktig å ikke skjære grimaser og se streng ut den dagen, for da holder ansiktet seg slik hele året.

Men siden jeg nevnte P. Halvorsen, O.P., så tilbake til noe frommere: Han fortalte at i hans hjemlige Overhalla i Trøndelag ba lutherske kvinner (for eksempel hans mor) rosenkransen i hans unge dager. Ikke at kvinnene visste noe særlig om rosenkransens historie, betydning osv. De bare ba den, i uavbrutt tradisjon fra tiden før reformasjonen, en arv som gikk fra mor til datter.

Prester II.

2010-03-26T22:41:00.000+01:00

Prester er ikke sosialarbeidere. Prester finnes først og fremst for å bære frem Kristi messeoffer på Guds alter. Alter Christus, Crucifixus, Filius Mariæ.

Se denne tøffe reklamevideo for å verve seminarister, laget for ekte menn! Slik reklamefilm skulle St. Eysteins seminar også få, bare med et annet messehagelsnitt. Og Gozo-blonder, naturligvis. Som kjent, tøffe menn er ikke redd blonder!

Før i tiden måtte prest be spesielle bønner da han tok på seg messeklær. Da jeg surret rundt i sakristiene som barn (på jakt etter en prest tilgjengelig for skriftemål eller noe sånt), så jeg disse påkledningsbønner hengt på veggen. Ingen prester ba dem mer, selv om de var utført i riktig pyntelig gammelt skrift. Det var synd, mente jeg. Så leste jeg dem istedenfor prestene, på deres vegne, i hemmelighet, på latin, selv om jeg forstod så godt som ingenting. Vil ikke voksne menn, supplerer pikebarn. Husk Jeanne d'Arc!

(Ja, riktig gjettet, det er P. Blake fra Brighton på bildet oppe.)

Prester

2010-03-26T20:15:00.000+01:00

I dette presteåret angriper djevelen presters omdømme, noe som er forståelig. Hvor ville vi jo havne uten prester? På tide å minnes igjen St. Jean-Marie Vianneys ord, sitert av Benedikt XVI. da han erklarte presteåret:

“O, how great is the priest! … If he realized what he is, he would die… God obeys him: he utters a few words and the Lord descends from heaven at his voice, to be contained within a small host…
Without the Sacrament of Holy Orders, we would not have the Lord. Who put him there in that tabernacle? The priest. Who welcomed your soul at the beginning of your life? The priest. Who feeds your soul and gives it strength for its journey? The priest. Who will prepare it to appear before God, bathing it one last time in the blood of Jesus Christ? The priest, always the priest. And if this soul should happen to die [as a result of sin], who will raise it up, who will restore its calm and peace? Again, the priest… After God, the priest is everything! … Only in heaven will he fully realize what he is.”

Vi utrykker herved vår hjertelige ungpikekatolske støtte til paven, biskopen, våre lokale prester, skjønt organisert i den gode hierarkiske struktur, utsmykket med sølibatet som en edelsten. I tider når enkelte mannshatende forvirrede kvinner hever sin røst (og nå kunne jeg linke til, men skal ikke besudle bloggen med den slags), takker vi Vår Herre at han ønsket at bare menn ordineres, og vi takker vår kjære patriarkalske Kirkes ledelse for å stå fast på sølibatkravet. Vi elsker prester, rett og slett!

Salmisten sa det!

2010-03-26T18:11:00.000+01:00

Ved å lese enkeltes reaksjoner på barnemisbruksskandalen, minnes man straks Salmistens vers: Nolite fieri sicut equus et mulus, quibus non est intellectus!

Stabat Mater

2010-03-26T17:46:00.000+01:00

I dag, fredag før Palmesøndag, feirer man ifølge den gamle kalenderen Vår Frue av Smertene. I min hjemby er det årets største valfart, til en sengotisk Pietà. Statuen er plassert på et barokt alter over et tabernakel i et sidekapell, hvor to erkebiskoper fra Olomouc ligger begravet. I dette kapell pleier man å ha adorasjoner og i dette kapell kneler de fromme etter avsluttet søndagsmesse, mens orgelet ennå får de gotiske veggene av St. Moritz' kirke til å skjelve. Tenker jeg på hjembyen, så utgjør dette kapell et slags hjerte i hjemlengselen. Et kapell som fremdeles i høyeste grad er i bruk til all mulig from andakt, og fullstendig urørt siden 1700-tallet. Intet alterbord og lignende grusomheter, ingen 1800- og 1900-tallets kitsch.
Siden spede barndomsår lengtet jeg etter en messe på det flotte alteret, under Pietà. Håper det skjer snart...
I mellomtiden minnes jeg Stabat Mater som naturlig hører til dagens fest.

Fac me plagis vulnerari,
fac me cruce inebriari,
et cruore Filii. ..

På bildet Korsfestelsen, Syd-Böhmen 1375-80.

Tu es Petrus

2010-03-23T18:49:00.006+01:00

et super hanc petram ædificabo Ecclesiam meam. Et portæ inferi non prævalebunt adversus eam.

Bruder Klaus

2010-03-21T21:47:00.000+01:00

Ifølge katolsk.no feires i dag Nikolas av Flüe, sveitsisk nasjonalhelgen, kjent som Bruder Klaus. Det sveitsiske ekteparet som vi pleide å besøke, tok oss alltid stolt til den vakre, velstelte landsbyen hvor Bruder Klaus levde på 1400-tallet og hvor man kan fremdeles se huset hans, utstyrt naturlig nok av en flom av pelargonia. Fjell rundt, alt rent, Sveits på sitt mest typiske.
Men Bruder Klaus var ikke en typisk god sveitsisk familiefar. Frem til han ble femti, gikk alt bra. Han fikk ti barn og satt i landsbystyret. Men så bestemte han seg å bli eremitt. Tok farvel med familien og ble eneboer. Ikke så langt hjemmefra - man går ca en halv kilometer nedover en ås, hvor hans eneboercelle vises nå for de valfartende. Skrekkelig smal seng og en stein istedenfor pute.
Hans vita vekker alltid stor munterhet hos mennene, mens kvinner, både de sveitsiske og utenlandske, rister på hodet. Vi får bare håpe at våre ektemenn ikke lar seg inspirere av ham.
Sveitsere forteller at da tyske soldater skulle angripe Sveits under annen verdenskrig, viste det seg i skyene "hånden" til Bruder Klaus, et slags skyformasjon. Tyskere stoppet og angrep ikke Sveits. Denne historien vekket igjen munterhet hos herrene, mens kvinnene var mer tilbøyelig til å tro på det og likte denne delen av vita betydelig bedre.

På bildet huset han bodde i før han ble eremitt.

Bot

2010-03-20T22:18:00.000+01:00

I sitt pastoralbrev til Irland skriver paven at de skyldige ikke skal fortvile, men angre og gjøre bot. Han oppfordrer også alle landets katolikker til å gjøre bot, fordi de er jo en del av det mystiske Kristi legeme og verker et lem, så verker hele kroppen.
Botsbegrepet ble borte som så mye annet, stjålet av "Ånden" på sekstitallet, og man må i dag nesten være mystiker for å forstå boten instinktivt, siden man mangler den klassiske katolske oppdragelse hvor man fikk servert fakta via fornuften.
Bot gjør man altså ikke bare for seg selv, for å sone for egne forbrytelser, men bot skal man gjøre også for andre. Man kan gjøre en botshandling frivillig og ofre det for noe konkret, eller man kan ofre det ubehagelige som måtte inntreffe. For eksempel, man faller, slår seg, får vondt. Det var ikke frivillig, men likevel kan man bruke det. Man sier bare: "Kjære Gud, jeg ofrer deg denne lidelse sammen med den lidelsen din Sønn har lidt, og jeg ofrer det for X. Y." og vips, en ubehagelig hendelse blir omgjort til noe nyttig.
I møtet med slik skandale som den i Irland som paven reagerte på i dagens brev, da sømmer det seg ikke for en katolikk å bare snakke om ting eller å komme med egne smarte løsninger for "hvordan løser vi nå dette og hvordan reorganiserer vi". Nei, man kan heller adlyde pavens ord rettet til irske katolikker og slå følge med dem og gjøre bot sammen med dem. Det er fastetiden nå, så det å faste byr seg jo selv. Og "faste" betyr ikke bare å avstå fra mat, det er et bredere begrep.

Hver synd har store følger. I Kroměříž hadde vi en gammel, absolutt forbilledlig og nydelig prest, men han holdt seg godt skult. På slutten av krigen, da det var en bombealarm, havnet han i kjelleren med en kvinne. En svakhetssynd skjedde. Datteren hans bor i byen ennå. Han fikk alle de straffene som kanonisk rett har for sånt. Han fikk bare lese sine stille messer og holde seg i bakgrunnen. Jeg hadde alltid stor sans for ham, fordi han utstrålte den presteverdighet som bare de prestene fra gamle dager hadde, slike som er utdødde nå. Han levde i bot helt siden annen verdenskrig, omfavnet sin bot og gjorde den i stillhet.
Min far har ikke skriftet siden han giftet seg. På den ene side fremholder han at han ikke har syndet, på den andre har han alltid brukt den tåpelige, heretiske unnskyldning at prester er også syndige og derfor skal man ikke skrifte til dem. Som kroneksempel trakk han alltid frem denne gamle presten. "Se, han har en datter!" Som den tidligere dommer han er, kunne min far vise større dømmekraft, men mennesker har den smålige tendens til å trekke konklusjoner ikke ut av det som er fornuftig, rettferdig og godt, men ut av det som djevelen hvisker i øret.
Synden til de enkelte prestene i Irland og andre steder ødela livet til de berørte guttene, men ødelegger også indirekte for millioner av andre som hører om det og trekker lignende konklusjoner som min far.

Man skal ikke distansere seg fra de skyldige, men gjøre bot sammen med dem. Man har jo syndet selv, alle har gjort det og man skal ikke se bort fra tanken at ens egne synder begått i det skjulte forårsaket syndefloden som gikk over breddene andre steder.
Mea culpa, sier jeg gjerne sammen med paven.
Selv om man naturligvis ønsker å se Kirken, dvs. Kristi Forlovede, Hans mystiske Legeme, i all dens prakt, opphøyet og ren, likevel forstår man kanskje klarere Dens prakt, renhet og ynde akkurat i det øyeblikk den dras gjennom gjørme, noe som skjer veldig ofte. "Du er Peter, klippen, og på den klippen skal jeg bygge min Kirke, og helvetets porter erobrer den ikke." Kristi Blod vasker sin kjære Brud gang på gang, nytt på nytt, og det skjer gjennom dem som er alter Christus, andre Kristus, dvs. prester. Derfor angriper djevler prester så hardt og derfor angriper de dem så hardt akkurat nå, i Presteåret.

Dødens søndag

2010-03-20T17:30:00.000+01:00

Den femte søndag i fasten heter Dødens søndag på tsjekkisk. Skikken knyttet til denne søndagen dateres til førkristne tider og er ennå ganske utbredt. På denne dagen druknes døden/vinteren, nemlig. Den slaviske gudinnen av død og vinter heter Morana og hennes regjering erstattes om våren av Vesna, gudinnen av vår og liv.
Man lager en strådukke som festes på en stokk og bæres til den nærmeste elv mens man synger tradisjonelle sanger. Som for eksempel: "Døden flyter i vannet, ny vår kommer til oss, med påskekake og egg. St. Peter, send oss en vinflaske fra Roma, slik at vi kan drikke og lovprise Herren."
Så tenner man på dukken og kaster den i elven. For å sikre seg vinterens undergang, kan man gjerne også kaste sten på den halvdruknede, halvbrente Morana.
Jeg regner med at i riktig gamle dager ble denne seremonien gjennomført ved vårjevndøgn, mens senere ble den tilpasset den kristne kalender. I år faller vårjevndøgn nøyaktig på den femte søndag i fastetiden, så timingen er perfekt.
I det kulturelle mangfolds navn og vårens fremme, innførte jeg denne skikken til Oslo. Barna står ansvarlige for å tegne Morana som vi så tenner på og kaster i Ljanselva. Både i fjor og forfjor fant vi umiddelbart etter henrettelsen vårens første hestehov.

Barna på bildet er ikke vårt lokale lag, men en folkloregruppe fra Litovel med en stilig utført Morana. Den grønne kransen står for vår og liv. Den kan gjerne pyntes med malte egg, sløyfer og helgenbilder.

Pavens pastoralbrev

2010-03-20T14:03:00.004+01:00

"The priest holds the key to the treasures of heaven: it is he who opens the door: he is the steward of the good Lord; the administrator of his goods."
Les det vakre pastoralbrevet til Kirken i Irland her.

Ego dixi: Domine, miserere mei.

Sana animam meam, quia peccavi tibi.

Fiat misericordia tua, Domine, super nos.

Quemadmodum speravimus in te.

Sacerdotes tui induantur iustitiam.

Et sancti tui exsultent.

Oremus pro beatissimo Papa nostro Benedicto.

Dominus conservet eum, et vivificet eum, et beatum faciat eum in terra, et non tradat eum in animam inimicorum eius.

Fasade

2010-03-19T22:15:00.000+01:00

Mens jeg gikk gjennom feriebildene, fant jeg et par eksempler på hvordan en ordentlig from husfasade skal se ut. På det nederste bildet ser man gitteret utsmykket med et gyldent Maria-monogram og over stukkatur med hvit IHS. Hvis jeg husker riktig, var dette en tidligere jesuitt-residens i Olomouc, nå universitetet. Det bildet oppe er et bolighus vis a vis, hvor et barokt veggmaleri med Vår Frue kan ses.

Da min morfar studerte i Olomouc, fikk han engang den følelse i en slik gate der borte at her, under husmalingen, her må gotiske veggmaleriene skjule seg. Huset virket bare sånt. Og siden han var en bestemt og handlekraftig mann, så hentet han en hammer og satt i gang med å ta vekk overflatemalingen fra huset. Jeg vet ikke om han gjorde det om natten eller hadde en venn med seg som dekket ham, men resultatet var i hvertfall at ja - det var gotiske veggmalerier der.

Min professor i kulturminnevern, som også var landsantikvar, hadde en stor forkjærlighet for barokk. Han sørget alltid nøye for at ingen underliggende gotiske saker ble funnet på en barokk fasade og onde tunger fortalte at hvis noe tilfeldigvis ble oppdaget før han kunne stoppe det, da forsvant det over natten.
Ja, alle har sine preferanser.

Røyking

2010-03-19T17:26:00.003+01:00

Som barn pleide jeg noen ganger å lese i skriftespeil før skriftemålet for å være ordentlig forberedt. Nå følte jeg at det var lenge siden sist, så tok jeg bønneboken for å sjekke skriftespeilet igjen. Jeg tok ikke en av de gamle bønnebøkene, tok for anledningen den nyeste jeg bruker, utgitt i 1939.

Med interesse la jeg merke til at under det femte bud havnet hyppig røyking, merket faktisk som dødssynd. Jeg har hørt flere ganger at man røkte så mye før, fordi man ikke visste at det var helseskadelig. Man visste det tydeligvis i 1939.
Nå sitter jeg og tenker om jeg kjenner en tsjekkisk katolsk røyker. Tenker og tenker - nei, kan ikke huske noen. Skriftespeil er bra å ha!

Oppe: Slik skriftes det på en valfartsdag på Velehrad.

Messe på spennende steder

2010-03-18T19:53:00.000+01:00

Pestsøylen i Olomouc er visst den største pestsøyle i hele Sentral-Europa. Jeg vet ikke om man bygget pestsøyler utenfor Sentral-Europa, men mistenker at man kan like godt si at dette er den største pestsøyle i verden.

Det er mulig å gå inn, det er et lite kapell der med et alter, hvor en messe kan leses. Ad orientem og sine populo.

Vel anvendte penger

2010-03-18T19:17:00.000+01:00

Svatý Kopeček ved Olomouc oversettes som Hellig Ås. Det er et valfartsted eid av premonstratensere. Nå kunne jeg komme med den lokale legenden som hører til, men kanskje har dere fått nok av Maria-legender, så jeg formidler bare som et slags ferietips at det finnes en stor dyrehage bak valfartstedet, hvis dere skulle reise dit med barn...

Kirken ble restaurert da vi var der ifjor, så vi kunne ikke gå inn. Men enkelte lot seg ikke stoppe i sin fromhet av lukkede dører.

Se på bildet nederst hvem som finansierte restaureringen av stukkatur og veggmalerier i kirken!

På bilde nr. 2 er St. Jan Sarkander som vi snakket om for et par dager siden, den lokale helgenen. Og hvis dere lurer på bildet nr. 3 - jo, det var også meg som tok det...

Kirkeklokke

2010-03-17T18:05:00.000+01:00

Det ble nevnt igjen i menighetsbladet at det regnes med en kirke på Mortensrud. Dum spiro, spero! Vi får håpe at det blir en kirke som ser ut som en kirke og at den blir utstyrt med alt som hører til en kirke. Kirkeklokke for eksempel.
Da vi var i Olomouc, stod det en klokke på torvet til skue og beundring, i påvente til å bli hengt opp i tårnet. I midten var den prydet med bilde av Jomfru Maria, kopi av et gammelt bilde i kirken hvor klokken skal henges opp.
Teksten over bildet sier: "Jomfru Maria, beskytterske av de ufødte barn, be for oss."
Og teksten nede - jo, noen var smart her. Klokken ble betalt via pengeinnsamling og de som ga mer enn 10 000 kroner, fikk navnet sitt på klokken. Det første navn er navnet til erkebiskopen.
Siden flere klokker trengs, kunne man på torvet lese om de andre klokkene, hva de skal hete og hvordan skal de se ut. Jeg ble veldig fristet å betale 10 000, men så tenkte jeg på Mortensrud.
Formidler herved denne smarte økonomiske ideen videre...

Lyden av kirkeklokker er vakker. I tillegg, hører man en kirkeklokke, så tenker man på Gud og ber. Min mann skaffet en kirkeklokkelyd til sin iPhone, så ringer den klokken seks og kaller alle i huset til å be Angelus (og den som begynner først, avgjør hvilket språk vi ber på). Nå programmerte han den også til å ringe for St. Josefs litani kl. 21 (på latin, så det går greiere). Ingen krangel om at nei, ikke nå, nå passer det ikke, vent litt - klokken ringer og man forter seg til korset for å be. Et menneske er alltid avhengig av ytre tegn.

St. Patricks skjold

2010-03-16T22:16:00.009+01:00

Noe til St. Patricks dag likevel...

Christ with me, Christ before me,
Christ behind me, Christ within me,
Christ beneath me, Christ above me,
Christ at my right, Christ at my left,
Christ in the fort,
Christ in the chariot seat,
Christ in the poop [deck],
Christ in the heart of everyone who thinks of me,
Christ in the mouth of everyone who speaks to me,
Christ in every eye that sees me,
Christ in every ear that hears me.

Hele bønnen St. Patricks skjold kan leses her.

Akkurat denne biten jeg siterer oppe nådde så langt som til den tsjekkiske dominikanske bønnebok. Interessant, fordi St. Patrick ikke akkurat er noen kjent helgen hos oss. Det er langt til Irland og det finnes overhodet ingen barokke St. Patrick-statuer i Sentral-Europa...

En helgen fra nabobyen

2010-03-16T18:59:00.007+01:00

17. mars feires St. Patrick, men jeg skal ikke skrive om ham, det overlater jeg til irene; jeg plukker heller opp en annen helgen som katolsk.no lister opp denne dagen og det er St. Jan Sarkander (1576-1620). Han var sogneprest i Holešov, en ærverdig liten by i det fruktbare lavlandet Haná, bare 15 kilometer fra den enda mer ærverdige Kroměříž, min vakre hjemby.
I Praha kastet protestantene keisertro guvernører ut av vinduet i 1618, noe som regnes som begynnelsen på tredveårskrigen. Hendelsen kalles for den annen defenestrasjon. (Den første defenestrasjon skjedde også i Praha, to hundre år tidligere, av husittene.) Moraviske protestanter slo seg sammen med de tsjekkiske og nektet lydighet til Ferdinand II. Den polske kongen Zikmund III. sendte keiseren hjelp i form av lett kavaleri, lisowczycy, noe som viste seg å være et tveegget sverd. Lisowczycy drepte effektivt alle moravere de måtte finne på landet og i ubefestede småbyer og de spurte ikke akkurat før de hugget med sabelen om den enkeltes trosbekjennelse. Wikipedia omtaler dem som de apokalyptiske ryttere, så det er ikke rart at folk ble grepet av panikk når beskjeden kom at de nærmet seg Holešov. Sognepresten organiserte straks en eukaristisk prosesjon og gikk mot rytterne med monstrans. Da polakkene så en monstrans, knelte de ned og så red de videre. Holešov ble spart.

Men St. Jan betalte for byens redning dyrt. Den protestantiske adelsmann fra nabolaget som fikk eiendommen sin stygt skadet av polakkene, beskyldte presten for å være en forræder som inviterte lisowczycy til Morava og fikk ham arrestert. St. Jan var samtidig skriftefar til den katolske landshetman Lobkovic, noe som også talte mot ham. Brakt til Olomouc, inntil nylig en velordnet by styrt av kardinal Ditrichstein, nå styrt av de opprørske protestantene, ble han torturert for å fortelle at det var han som tilkalte polakkene og først og fremst - hva slags planer hadde Lobkovic og hva han hadde skriftet. St. Jan ble torturert stygt og mot forskriftene, noe som førte til at han døde en måned senere. Sammen med ham i fengselet satt karteusere som bevitnet senere hans forbilledlige oppførsel.

Mat fikk de alle sammen fra en liten pike som kom dit daglig - ingen voksne torde.

St. Jan kunne ikke bevege armene, men han følte seg fremdeles forpliktet til å lese breviaret, så han snudde sidene med tungen.

Han ble helligkåret i 1995 og det forårsaket et ramaskrik blant folk - hans helligkåring var visst uøkumenisk. Ja, martyrer har en ubehagelig tendens til å være meget uøkumeniske...

På bildet St. Jan foran "Sarkandrovka", et kapell i Olomouc der det gamle fengselet hvor han døde ligger i underetasjen.

Den gyldne rose

2010-03-14T13:31:00.000+01:00

På den fjerde søndag i fastetiden velsigner paven en gylden rose som han så gir i gave til den heldige utkårede person eller sted. Før i tiden pleide paver å gi rosen til personer, nå gis rosen til valfartsteder. På bildet er rosen som Johannes Paul II ga til basilikaen på Velehrad.
Henrik VIII av England fikk til og med tre roser, noe som tyder på at skikken å gi roser til et valfartsted er tryggere. På den andre siden, får jeg en rose fra paven i år, lover jeg å sette pris på det!

På tsjekkisk heter Lætare-søndagen Družebná. Družba er mannen som snakket i brudgommens navn hos bruden. På denne søndagen besøkte brudgom og družba brudens hus, derfor navnet. Selve frieriet hadde en tendens til å skje på påskemandag.

Skolebarn AD 1694

2010-03-13T13:50:00.011+01:00

Tilfeldigvis leste jeg nå historien om grunnleggelsen av valfartstedet i Andělská Hora, Engelsberg, i Nord-Morava. Engelsberg er en liten gammel gullgruveby (nå bare 400 innbyggere) i Jeseníky-fjellene, og valfartskirken er også liten og forfallen.
Den vanlige historie knyttet til en valfartskirke pleier å være at Vår Frue viste seg for noen og sa at et kapell skulle bygges på stedet. Samtidig dukker opp der en mirakuløs vannkilde. Men i Engelsberg har de en annen historie. Der var det nemlig skolebarna som i 1694 bestemte seg for å samle inn penger og bygge et kapell til ære for St. Anna. Kapellet stod ferdig etter to år og ble raskt til et valfartsted. Inne i kapellet var det plass til bare hundre mennesker, så de fleste måtte stå ute. Og de var mange. På en valfartsdag skriftet visst så mange som 2000 skolebarn der. Messer ble også lest ute, noe som bringer med seg vanskeligheter av forskjellig slag. En gang blåste det såpass at hostien ble tatt av vinden og fløy nedover åsen. Heldigvis ble den fanget opp av en valfartende sogneprest fra Moravice. Den lokale presten som leste messen oppe så det, han så også at hans snarrådige kollega snublet og falt under hendelsen, og bestemte seg å bygge en større kirke, noe som ble gjort i 1770 og den nye kirken velsignet med alle skolebarna tilstede.

Denne fortellingen ble skrevet ned og lagret bak alteret og oppdaget ved restaureringen i 1864. Nå restaureres kirken igjen. Oppe kan dere se hvordan alterbildet henges på plass. En av mennene på stillaset er visst selveste borgermesteren.

For fem år siden ble en helt ny korsvei satt opp i alléen fra byen opp til valfartskirken. Det er altså mulig å få en utendørs korsvei også nå, bare man velger den riktige borgermester! Oslo, Oslo, la deg inspirere!

Det finnes en vannkilde i alléen, St. Annas kilde, naturligvis. Ved kilden står et gammelt lindetre. Mens germanere har eiketre som "sitt" tre, har slavere lindetre. Det pleier å stå ved kirker, ved statuer osv. På Engelsbergs nettside forteller de om legenden knyttet til dette stedet og samtidig understreker de at te laget av lindeblomster virker 10 ganger bedre enn antibiotika hos barn. Jeg vet ikke om det stemmer, men lindete smaker i hvertfall betydelig bedre enn antibiotika og lindehonning er den beste! Og intet lukter så deilig som lindetrær ved barokke statuer. Og intet mer avslappende enn biesus i lindetrær på en juni-ettermiddag.

Engelen med det gyldne hår

2010-03-09T18:38:00.000+01:00

Dagens helgen, St. Fransiska av Roma, likte å be tidebønner, men som gift kvinne og mor ble hun forstyrret hele tiden. En gang måtte hun reise seg fem ganger og gå vekk fra en antifon hun forsøkte å lese. Den femte gang, da hun kom tilbake til boken, var antifonen plutselig skrevet i gylden skrift. Hun fikk på den måten belønning både for sin tålmodighet og sin iver etter å be.

Da hennes åtte år gamle sønn døde, fikk Fransiska en uventet trøst. Sønnen viste seg for henne og med ham var en annen åtteåring, veldig vakker, kledd i dalmatika. Det var en engel som fra nå av skulle være sammen med henne, et slags gave fra sønnen. Engelen var alltid synlig for henne, men ikke for andre folk. Om natten lyste han for henne, slik at hun kunne lese uten å tenne lys.
Fransiska ble ofte angrepet av demoner, fysisk. En gang var hun sammen med sin familie og holdt barnebarnet sitt. En demon slo henne plutselig, og babyen kom også litt til skade og begynte å gråte. Da tok skytsengelen babyen, bar det i sengen og vendte tilbake for å hjelpe Fransiska. Hans kamptaktikk var interessant. Han slo ikke demonen, men ristet på det lange gyldne håret sitt, noe som var så skremmende for djevelen at han forsvant. Fransiska så alt dette, men ikke de andre i rommet. Det eneste de så var at Fransiska plutselig ble slått og at babyen beveget seg i luften gjennom hele rommet og ble lagt i seng av usynlige hender.

Jentekrigen

2010-03-08T19:18:00.001+01:00

Praha ble grunnlagt av en kvinne, Libuše. Hun regjerte den tsjekkiske stammen i gamle Böhmen. En gang ble to menn brakt foran henne og hun skulle dømme deres sak. Mannen som tapte, lettet hjertet sitt med ropet: ”Langt hår, kort fornuft!” Libuše ble lei seg da hun hørte dette. Naturligvis ble hun lei seg, hun var da en kvinne. Så sa hun til sine rådsmenn/rådskvinner: ”Fredelig har jeg hersket over dere, men dere ønsker en sterkere hånd. Som dere vil. Jeg skal gifte meg, så får dere se.” Hun giftet seg med Přemysl og det tsjekkiske kongedynasti ble stiftet. Da Libuše døde, følte hennes hoffdamer at deres gylne tider var over. De ble ikke valgt som rådgivere mer, de ble ikke kvotert inn engang. De likte det ikke og fremprovoserte en krig. En krig mellom kvinner og menn. Kvinner tapte og siden da har vi hatt patriarkat.

Slik lærte vi det på skolen.

Da min mann besøkte mitt hjemland og min familie de første gangene, var han overrasket, for å ikke si sjokkert over forholdet mellom menn og kvinner i våre kanter. ”Vi har patriarkat”, sa jeg stolt. ”Alle er fornøyde med det. Bø til feminister!” ”Men dere har ikke patriarkat,” sa han med vantro. ”Dere har matriarkat. Jeg visste ikke at noe sånt finnes!”

Da jeg vokste opp, i den økonomisk bekymringsløse kommunistiske tilværelse uten kredittkort og med lønn utbetalt i kontanter, da var den utbredte skikken at mennene ga hele sin lønn til sine koner. Så fikk de noen lommepenger som de sparte for å kunne kjøpe julegaver og gaver til 8. mars…

En gang hørte jeg en spøk. Det var fremstilt som en spøk i hvertfall, men det beskriver realiteten perfekt.
Den mannlige komiker sa: ”I vår familie er det utvilsomt meg som er familiens overhode. Jeg bestemmer alle de viktige spørsmål. Som for eksempel hva vår familie mener om Røde Khmer eller hva som er den ideelle infrastruktur i Schleswig–Holstein. Min kone tar seg av alle de små og uviktige spørsmål, som for eksempel hvor vi skal på ferie, om vi skal kjøpe et nytt hus og lignende.”

Alle fornøyde altså. Menn, fordi de er familens overhode, lever i patriarkat og får mene fritt hva de vil om infrastruktur og andre viktige saker. Kvinner har ikke noe problem med å adlyde ektemannens infrastrukturteori og ellers beskjeftige seg uforstyrret med innkjøp av hus, møblering og ferieplaner.

Da jeg ble utsatt for den norske likestilling, ble det en ubehagelig overraskelse. Mannen ville blande seg i noe så uhørt som ”hvor skapet skal stå” og til å begynne med ville han, horribile dictu, dukke opp på kjøkkenet i ny og ne. Frem til da hadde jeg bare forakt for feminister. Nå hatet jeg dem hjertelig! Hva hadde de stelt til!

Det som man oftest hører i Norge som argument nr. 1 for likestilling er dette med utdannelse og jobb. Forunderlig… Siden den ”jentekrigen” på 600-tallet har det aldri vært noen kjønnskamp i mitt hjemland, men likevel, allerede før annen verdenskrig, dvs. før innføring av kommunismen, var de fleste universitetsstudenter kvinner. Da kommunismen falt i 1989 og dermed også den allminnelige borgerplikt til å gå på jobb, da ble alle de kvinnene som hadde råd til det hjemme. Det var nemlig det de ønsket av hele sitt hjerte.

Den meget fritenkende norske dame som tilbrakte sine unge år i Sør-Afrika fortalte at å komme tilbake til Norge var et kultursjokk for henne. Mens hun som kvinne i Sør-Afrika var blitt behandlet med silkehansker og den største respekt, ble hun i Norge redd for å bevege seg i gatene. Trusselen om å bli veltet ned på fortauet av en bøllete likestilt mann var så overveldende at hun fortvilet ringte sin bror og ba om hjelp til å bli eskortert gjennom de farlige Oslo-gatene.
Ingen menn reiste seg da hun kom inn i et rom – barbarisk, usivilisert. I avisen leste hun at en kvinne ble bankdirektør. Hva så, undret hun seg. I Sør-Afrika hadde de alltid hatt noen kvinnelige bankdirektører, uten at noen reagerte på det. Kvinner hadde nemlig valgmulighet. Ville de være bankdirektører, værsågod. Men de fleste kvinner ønsker da ikke å være bankdirektører, så lenge de ikke er helt hjernevasket, de ønsker å gifte seg med en bankdirektør. Da tilbringer de sine dager på en lenestol i en rosehage og leser sin Sapfo i fred. På originalspråket, naturlig nok.

Og slik talte den ”sørafrikanske” damen: "I Norge er idealet en mann. Kvinner prøver derfor å bli menn, de får det ikke til og er ulykkelige.”

Bildet oppe illustrerer en kjent scene fra "jentekrigen". Kvinnenes leder Vlasta hatet aller mest Ctirad, fyrstens rådgiver. Så satte hun opp et felle. Hun valgte Šárka, en vakker ung kvinne, og bandt henne til et tre på veien hvor man forventet Ctirad å ri etterhvert. Da Ctirad dukket opp med sine menn, ropte Šárka om hjelp og forklarte at hun ble bundet slik av de slemme krigerske kvinnene fordi hun ikke ville ha noe med dem å gjøre. I nærheten av henne stod et stort kar med mjød som de slemme kvinnene lot stå der slik at hun skulle plages ved synet av det, mens hun var tørst og fastbundet.

Mens Ctirad tok seg omsorgsfullt av Šárka og befridde henne, tok mennene hans seg av mjøden. Det var en varm ettermiddag, de ble beruset og sovnet. Šárka hadde med seg et horn, som de slemme kvinnene visst ga til henne for å kunne blåse i det og få hjelp. Men hvordan kunne hun, ikke sant, en svak kvinne. Ctirad viste henne hvordan man blåser i et horn, kraftig. Og det var naturligvis et signal. Kvinnene kom, drepte de sovende menn og tok Ctirad til fange. Så henrettet de ham på borgen sin Děvín (dvs. jenteborgen - det finnes forresten en del gamle borger med slikt navn).

Da reagerte fyrst Přemysl endelig med ordentlig vrede og beleiret Děvín. Men kvinnene følte seg tøffe nok og red mot ham for å møte ham i et åpent slag. Det gikk slik med dem som det måtte gå. Alle ble drept.

Stedet hvor Ctirad ble tatt til fange heter nå Šárka og befinner seg i Praha.

P.S. I Den tsjekkiske republikk eksisterer et likestillingsombud, akkurat som i Norge. En gang leste jeg i avisen med stor interesse, hva slags konklusjoner dette ombudet kom til. Jo, en kommune ble plukket ut som likestillingsversting. De hadde nemlig investert en stor sum i bygging av et nytt fotballstadion. Det ble klassifisert som ytterst kvinnefiendtlig bruk av penger. Helt enig!

Nysesøndag

2010-03-06T19:12:00.000+01:00

Dette blir ikke akkurat et utpreget fromt innlegg, men siden noen av dere setter pris på alle de rare skikkene som knyttes til det liturgiske år, så værsågod...

Den tredje søndag i fasten har det tsjekkiske navnet nysesøndag. Den som nyser tre ganger denne søndag, blir frisk hele året. Ja, jeg vet - men det var ikke jeg som fant på dette. Det ble visst oppfunnet under pestepidemi i 1680. Å nyse var første tegn på denne sykdommen.
Forrige søndag hadde forresten navn etter ristet korn, akkurat som den første søndag het etter spirte erter. Disse to navn tyder på at man fastet også på søndager før i tiden.

På bildet et lommetørkle brodert i den stil som er brukt i mitt hjemfylke. Fint å ha med seg til kirke på nysesøndag.

24 timer foran tabernakelet

2010-03-05T19:31:00.000+01:00

De som av merkelige eller uforklarlige grunner ikke klarer å tilbringe et døgn foran tabernaklet, og likevel ønsker participatio actuosa i adorasjonen, serverer vi dette programmet fra "Jomfrudommens perle", en praktisk bønnebok:

1. time (fra 0:00 til 1:00) med Jomfru Maria
(Altså, man trenger ikke å holde seg våken. Men våkner man akkurat da, så sender man hjerte sitt til tabernaklet. Og på lignende måte gjør man det i løpet av dagen, hvis man først husker på det.)

Bønn: Jeg bøyer meg foran deg, du helligste Jesu Hjerte. O, måtte jeg være i alle verdens kirker hvor du ikke er ordentlig æret og hvor din kjærlighet ikke blir gjengjeldt. Jeg kneler ned foran alle dine altre hvor du blir fornærmet, og legger på dem din hellige Mors fullkomne hengivenhet og brennende kjærlighet, som forsoningsoffer for vantro og ondskap.
Måtte Jesu helligste Hjerte i det alterets helligste sakrament bli lovprist, æret og elsket ustanselig!

2. time med serafer
(Dere klarer sikkert å finne på en egnet bønn selv. 24 timer er 24 timer, jeg kan ikke oversette så mye, men den første bønn var til inspirasjon for hvordan dette skal se ut. Den siste setning "Måtte Jesu helligste Hjerte..." gjentas hver time.)

3. time med kjeruber
4. time med maktene (potestates - et englekor)
5. time med kreftene (virtutes)
6. time med herredømmer (dominationes)
7. time med fyrstene (fremdeles et englekor)
8. time med tronene
9. time med erkeenglene
10. time med englene
11. time med patriarkene
12. time med profetene
13. time med apostlene
14. time med martyrene
15. time med de frommeste Guds tjenere
16. time med den hellige Far i Roma
17. time med hellige biskoper
18. time med hellige prester
19. time med hellige ordensfolk
20. time med hellige jomfruer
21. time med uskyldige barn
22. time med hellige penitenter
23. time sjelene i skjærsilden
24. time med det hele himmelske hoff

De enkelte time-bønnene har sitt naturlige fokus. Ber man for eksempel med hellige prester, så ber man også for prester.

På bildet rosa mortensrudensis. Ingen direkte sammenheng med teksten. Jeg gleder meg til sneen smelter.

Se, Guds alter

2010-03-04T17:26:00.000+01:00

Om Velehrad, det moraviske valfartsstedet for St. Cyril og Metod, har jeg allerede skrevet her på bloggen, men nå fant jeg det bildet som jeg tok i ferien som illustrasjon av noe i nesten gammeltestamentlig stil.

Se på det nederste bildet, hvor dere ser presbyteriet under reparasjon. Det var et stillas der og alt bak triumfbuen var mørklagt. Bak den personen som går i midtgangen står et alterbord. Dere ser det ikke, det er usynlig i mørket. Men noen meter lengre bak, det som lyser så kraftig, jo, det er høyalteret. Noen av dere er sikkert allerede fornøyde med historiens utvikling så langt, men vent, det fortsetter.

Det finnes en sang knyttet til Velehrad. Den kan nesten regnes som moravisk nasjonalsang. Fra 1800-tallet, veldig patriotisk, veldig from, med fengende melodi, folkelig, kraftfull. Den heter "Se, alter" og teksten begynner: "Se, Guds alter skinner".

Da jeg så det skinnende høyalter på akkurat dette stedet og det fullstendig usynlige, mørke alterbord, "folkets alter" som det også kalles på noen språk, vel, det var som en åpenbaring. Man skal ikke le høyt i kirken, men jeg var sannelig ikke langt unna.

På det midterste bilde er de vakreste korbenkene jeg kjenner, laget for cisterciensere da de ennå bodde der (nå er det jesuitter som holder til i klosteret). Dessverre et uklart bilde - kanskje skalv jeg på hendene fordi korbenkene var så vakre eller fordi jeg ennå lo av det mørke alterbord?

Håndfast oppdragelse

2010-03-03T20:22:00.002+01:00

Mine foreldre har kopi av et sengotisk relieff av dagens helgen St. Kunigunde, avbildet i det øyeblikk hun går på glødende jern for å bevise sin ekteskapelige trofasthet til keiseren. Jeg likte å se på det som barn. Synd at foreldrene ikke hadde en hel serie med bilder fra Kunigundes liv, for eksempel den scenen da hun slo sin niese, en abbedisse, i ansiktet, fordi abbedissen var lite from. Niesen fikk merket ansiktet sitt med tantens håndavtrykk for resten av livet.
For et veloppdratt barn jeg kunne ha blitt!

Den barokke statue på bildet oppe er fra St. Wolfgang i Salzkammergut. Umulig å finne et bilde med den abbedissen...

Den gyldne pil

2010-03-02T18:27:00.004+01:00

Den franske karmelitt Marie av St. Peter som levde i Tours på 1800-tallet hadde visjoner som ga grunnlaget for andakten til "Jesu helligste ansikt". Jeg må tilstå at denne andakten har jeg ennå til gode - har overhodet ikke forstått den. På tross av å ha lest St. Therese av Lisieux og i det siste bloggen Vultus Christi. Ingen fremskritt her. Men det er jo fint å ha noe til gode...

Bønnen "Den gyldne pil" som vi også kan takke søster Marie av St. Peter for, den er derimot lett forståelig. Jesus fortalte søster Marie at blasfemi sårer Ham som en giftig pil og ønsket at hun ba en "reparasjonsbønn" for blasfemiske utsagn, sakrilegier og profanering av søndag. Denne bønnen som Han dikterte henne, kalte Han for "Den gyldne pil" som sårer Ham på en behagelig måte og reparerer sår som ble gitt Ham av folk som synder mot det andre og tredje bud.

May the most holy, most sacred, most adorable,
most incomprehensible and ineffable Name of God
be forever praised, blessed, loved, adored
and glorified in Heaven, on earth,
and under the earth,
by all the creatures of God,
and by the Sacred Heart of Our Lord Jesus Christ,
in the Most Holy Sacrament of the Altar.
Amen

(Jeg klarer ikke å oversette en slik setning nøyaktig til norsk, så oversett selv.)

Søster Marie så at fra Jesu Hjerte, såret av den gyldne pil, strålte strømmer av nåde ut for syndernes omvendelse.

Jesus sa også til henne: "Bare du hadde visst hvor stor fortjeneste du får bare ved å si Beundringsverdig er Guds navn én gang i reparasjonens ånd for blasfemier"!

Riksantikvaren fra Karmel

2010-03-01T18:34:00.000+01:00

Kanskje noen av dere husker hva jeg skrev om venerabilis Dominic a Jesu Maria, karmelittenes ordensgeneral? Ja, han som fulgte den keiserlige hæren til Böhmen AD 1620, fant et Madonna-bilde hvor noen skurker hadde ødelagt øynene på både Guds Mor og Jesusbarnet, bar det bildet med seg og viste det frem som corpus delicti da han oppildnet soldatene til slaget ved Det hvite fjell?
Dette bildet havnet i Santa Maria della Vittoria, en karmelittkirke i Roma som byttet navn til della Vittoria pga av nettopp dette slaget. Men venerabilis Dominic reddet faktisk flere bilder. I dag kunne han ha søkt om jobb hos riksantikvaren. Jeg er grønn av misunnelse over slik flaks han hadde med bilder. Her er historien:

Dominic Ruzzola lette etter et hus han kunne forvandle til karmelittkloster. Han gikk inn i et gammelt hus og blant søppelet der fant han et Madonna-bilde. Naturligvis tok han det med seg, hang det opp i cellen sin og ba foran det. En vakker dag feiet han støvet fra gulvet, det ble virvlet opp og satte seg på bildet. Han beklaget dette og tørket støvet andektig vekk. Da smilte Madonnaen og bøyde hodet for å takke ham. Dominic ble redd for at dette kunne være en demonisk illusjon, men Madonnaen sa:
"Ikke var redd, min sønn, dine bønner er blitt hørt." Dette var angående de forrige bønnene hans, men som om ikke det var nok, så oppfordret hun ham til å be om noe ekstra. Alltid litt skummelt å spørre karmelitter slik, dere husker sikkert det berømte svaret til Johannes av Korset... Men Dominic var mer praktisk anlagt og svarte: "Jeg vet at sjelen til min benefaktor er i skjærsilden. Kan du være så snill og få ham ut?" Jo, det kunne hun, men Dominic måtte lese flere messer for dette og stille seg selv til disposisjon for botsgjerninger på vegne av den lidende sjelen. Da alt var gjort, og Dominic ba foran bildet igjen, viste den befridde sjelen seg for ham og takket ham.
Vår Frue oppfordret Dominic til å be om noe igjen. Han tenkte seg litt om og sa: "Vær så snill og hør bønnene til folk som ber foran dette bildet." Madonna svarte: "Alle som ber om min beskyttelse og ærer dette bildet vil få svar på sine bønner og mange nåder i tillegg. Og jeg skal se spesielt velvillig på bønner for sjeler i skjærsilden."
Naturlig nok, etter dette kunne Dominic ikke beholde bildet for seg selv i cellen sin. Han hang det i oratoriet San Carlo, som visstnok er en del av Santa Maria della Scala. Nå befinner seg bildet i Karmel i Wien og heter "Madonnaen med det bøyde hodet".

Råd fra Hyacint Maria Cormier

2010-02-28T13:34:00.000+01:00

Heftet heter 12 nyttige råd fra salige Hyacint Maria Cormier, O.P., men fordi teksten går over fire sider, må dere nøye dere med bare et kort utdrag...

5. I løpet av deres arbeidsdag - send deres hjerte ofte foran tabernakelet, slik at det kan bøye seg for Gud som er der inne, ære Ham, takke Ham og be om tilgivelse for alle synder og om hjelp.

7. Pass på å alltid ha på lager nok skuddbønner til bruk ved en passende anledning. Men velg ut to eller tre dere liker best og bruk dem ofte. På den måten skjer at dere sier dem inni dere nesten ustanselig uten å legge merke til det, men slik blir det ikke mindre kjært for Gud og mindre verdifullt for dere.

10. For å få fra Gud og Vår Frue de nådene og den hjelp dere ønsker, la små barn be for dere, slik som St. Franz Xavier anbefalte. Barnas bønner, fulle av enkelthet og uskyld, sjarmerer Guds Hjerte.

12. Når dere skal legge dere om kvelden, forestill dere at deres seng er kisten og nattkjolen likkjortel. Å ta imot døden som straff er rettferdig, som mulighet å unngå synden fornuftig, men best er å ta den imot som kjærlighet. Med denne tanken kyss gulvet tre ganger og sov i fred...

Hans portrett over ble malt av en dominikansk tertiær fra Brno. Hun har, i likhet med oss alle der borte, hørt masse om ordensgeneral Cormier fra den dominikanske presten som ble mirakuløst helbredet på hans forbønn og P. Cormier dermed saligkåret.

Firfisle-skyting

2010-02-27T15:36:00.008+01:00

Dagens helgen, St. Gabriel Possenti, må da være den mest romantiske helgenen av alle. Bare les her... Hadde man sett den firfisle-skyteepisoden på film, ville man ha sagt at ja, ja, slikt kan skje bare på film.

Det er også verdt å klikke seg videre i hans biografi til St. Gemma Galgani som han helbredet og hvordan. Åpenbart, hans sans for jenter sluttet ikke ved hans død. Veldig sympatisk trekk!

En messes verd

2010-02-25T21:42:00.000+01:00

Ex antiquo quodam typo:

En messe som du fromt deltar i mens du lever, tjener deg bedre enn flere messer som noen kanskje lar bli lest for deg etter at du døde.

I hver messe får du velsignelsen fra en prest, en velsignelse som Gud i himmelen bekrefter til ditt timelige og evige gode.

I hver messe kneler du blant en stor skare av engler, som ber også for deg.

Ved å fromt høre en messe får du del i Jesus Kristus' endeløse fortjenester.

Hver messe gir deg tilgang til et nytt ærestrinn i himmelen.

Ved Guds domstol blir en messe til din største bønn om nåde og barmhjertighet.

Hver messe minsker dine timelige straffer, også straffer i skjærsilden.

En messe bringer en stor lettelse for sjelene i skjærsilden.

Du kan ofre messen til ære for den helgen som har festdag og takke Gud for de nåder Han hadde gitt denne helgenen. Slik gleder du denne helgenen og får hans spesielle beskyttelse.

På bildet en treåring som har skjønt det og deltar aktivt i messa di sempre ved et sidealter i katedralen i Litoměřice.

Ny fest i sikte

2010-02-24T16:38:00.010+01:00

Lenge siden at vi har snakket om kardinal Cañizares Llovera, ikke sant? På tide...

Av og til må man skamme seg over hvor liten tillit man selv har til Kirkens ledelse. Så lang tid reformen tar, så lang tid -. Fy og skam, en ungpikekatolikk skulle ha visst bedre! Man skal ikke undervurdere kardinaler!

NLM bringer i dag nyheten om at kardinal Llovera skal be paven om å innføre festen av "Jesus Kristus, den evige yppersteprest" i hele Kirken. Hva så, spør kanskje noen av dere. Jo, kardinalen har en solid dose ungpikekatolikk i seg. Han vet at det ikke holder med å sende rundt instrukser (noe han gjør, for eksempel sammen med kardinal Rodé - de arbeider med veiledning om hvordan sikre den riktige liturgiske formasjon i novisiater), han vet at det slett ikke holder med noen møter hvor man sukker over mangelen på prester eller andre presteproblemer; han vet at man skal be til Gud. Og man skal be til Gud som en samlet Kirke, dvs. liturgisk.

Historien viser at innføring av nye fester pleier å bringe med seg rikelige velsignelser. Et eksempel som dukker opp straks i mitt tsjekkiske hode er innføringen av Marias besøkelsesfest (offisiet ble laget av Prahas erkebiskop Jan av Jenštejn personlig). Da skjedde mange mirakler...

Og selv uten mirakler, er å få en votiv første torsdags messe for prester en strålende ide. Jeg elsker å be for prester! (Er kanskje på en trygg vei til å forvandles til en mumlende bestemor, de ber jo for prester ustanselig.)

Noen kjedelige liturger vil kanskje innvende at det liturgiske år har nok fester som det er, de vil ha sin faste rytme med søndager. Nei og atter nei! Hit med fester! Husk at det var den slemme Josef II som forbød kontemplative ordener i keiserriket og gjorde all mulig annen ugagn, at det var han som forbød festfeiring og reduserte fridager til bare søndager og de mest nødvendige høytider - akkurat slik det er nå. Det er på tide å kvitte seg med opplysningstidens tyngende ballast og fokusere på den skjønneste perioden i menneskehetens historie - barokken.

Ja til nye fromme fester, heia kardinal Cañizares Llovera!

På bildet er dagens helt. Ser man en prest med slik messehagel, flyter bønner for prester av seg selv...

Syv låser

2010-02-23T18:35:00.000+01:00

Hvordan blir man ungpikekatolikk?

Gamle fromme bilder er en god start.

I en søndagsmesse har man to valg. Enten kjede seg og tenke på hva man skal ha til middag og lignende, eller tenke aktivt på noe fromt. Jeg har hørt om en tredje måte som visstnok er å høre på hva som faktisk leses, men det har jeg altså aldri klart. De tekstene er så kjente at man umulig kan holde oppmerksomheten ved dem lengre enn noen sekunder. Øredøvende sneskred av ord i novus ordo virker derfor mot sin hensikt, hvis hensikten da var (?) at man skal fordype seg aktivt i bønn. For hvert ord stiger bare agressiviteten - hjelp, jeg vil jo be og ikke drukne i ord! I messa di sempre er det enklere. Siden det foregår stillere, blir ens oppmerksomhet ofte bare hengende ved en setning, som for eksempel forrige søndag: Angelis suis mandavit de te, og vips, kontemplasjonen er i gang. Kontemplasjonen er riktignok en søt gave fra Gud, men man får den vanligvis ikke hvis man ikke stiller seg aktivt til disposisjon for den. I et sneskred av ord blir ingen disponert.

Men hva med barna? Jo, smarte foreldre utstyrer dem med fromme bilder og barna kan meditere over bildenes sublime budskap og opprettholder slik sin participatio actuosa.
De fromme bildene (de gamle fromme bildene, naturligvis) er ofte utstyrt med en ytterst gripende tekst som fester seg i barnesjelen. Hvem kjenner ikke de bildene med det fengslede Jesusbarn i tabernaklet?
Men bildene kan være lærerike i en annen forstand også. For eksempel eier jeg et lite bilde, ca 100 år gammelt, med teksten "De syv låser med hvilke den kristne sjel trygt kan beskytte seg". Og hva er disse syv låser? Teksten sier:
En stor synder lå på dødsleiet og en from person pleide å komme til ham og be sammen med ham disse syv låser. Så skulle synderen dø og en eremitt så mange djevler som fortalte at de nå skulle hente en sjel som tilhører dem. Da djevlene gikk tilbake forbi eremitten, uten sjelen, spurte han og de svarte at de fikk den ikke, siden den var beskyttet med syv låser, selv om én lås ville holde.
Nå sier dere: Hit med de syv låser! Og de mer skeptisk anlagte: Hvor kommer denne fortellingen fra?
Til skeptikerne kan jeg bare si det som står kommentert på bildet: Ex antiquo quodam typo. Det forklarer jo alt, og nå til de syv låser, som stammer fra noen skrifter av St. Gertruda og Mechtilda:
1. O allmektige evige Gud, jeg uverdige og slemme synder gir jeg deg nå og for alltid min syndige sjel og låser den bak den hellige Treenighets beskyttelse og bak makten av din uutsigelige nåde. Amen.
2. O Gud Adonai, jeg uverdige... (som ovenfor) låser den bak din evige guddommelighets makt og din hellige menneskelighets fortjenester. Amen.
3. O Gud Emmanuel, ... låser den bak ditt hellige livs fortjenester og makten i din bitreste lidelse og død.
4. O hellige og udødelige Gud, ... låser den bak ditt velsignede guddommelige Hjerte og dypet av dine hellige fem sår. Amen.
5. O ubeseirede Gud, ... låser den bak det hellige Kors' beskyttelse, som gjennom din guddommelighet og menneskelighet ble velsignet og dynket med ditt helligste Blod på langfredag. Amen.
6. O fryktelige Gud Sabbaoth, ... låser den bak de ærverdige sakramentenes makt og nåde og alterofre frembåret av prester i hele kristendommen. Amen.
7. O mektige og sterke Gud, ... låser den bak Jomfru Maria og alle helliges forbønn og fortjenester, i avlat og andre nåder som samles og deles ut i hele verden. Amen.
Disse syv låser besegles, slik at ingen kan bryte dem, med et Fadervår og et Ave Maria.

Selve bildet forestiller den korsfestede Jesus med en kirke bak seg og under korset står folk i moderne klær (altså ca AD 1900) og en fransiskaner. Rundt bildet finner man i tillegg 6 skuddbønner. For en effektivitet!
Ja, dette bildet som jeg fikk som barn under en lang søndagsmesse, ble en av de syv nøkler til den magiske ungpikekatolske verden...

Andakt i fastetiden

2010-02-21T10:46:00.000+01:00

Korsvei er jo kjent, men jeg slutter ikke å bringe på banen korsvei ute i skog og mark. Det er bare så mye finere enn inni en kirke! Gamle avlatsregler tar til og med høyde for norske tilstander, der landsbyer og byer ikke er utstyrt med ordentlige korsvei ute og knytter full avlat til et lite kors, velsignet til dette formål og båret rundt på "tur".
De med svak fantasi kan gjerne se på Passion først, for å komme seg på vei. Passion er en flott film og det beste med den er at den ikke baserer seg bare på den bibelske fortellingen, men også på mystikere, blant dem Maria de Agreda. Så mye symbolikk i den!

Andakt til Jesu fem sår

I gamle bønnebøker finner man fine bønner til ære for Jesu fem store sår - altså hendene, føttene og hjertet. Den vanlige andakten går ut på å be 5 Fader Vår og 5 Ave. Intra tua vulnera absconde me...

Den smertefulle rosenkrans var visst vanlig å be i fastetiden på onsdager og fredager - hele familien samlet seg til denne bønnen. Som variant kan man be rosenkrans av Marias 7 smerter. Smertene er følgende:
1. Simeons profeti
2. Flukten til Egypt
3. Jesus rotet seg bort i tempelet
4. Maria treffer Jesus på korsveien
5. Korsfestelsen
6. Den døde Jesus legges i fanget til sin mor
7. Begravelsen

Da St. Bernard spurte Jesus hvilket sår som gjorde mest vondt, svarte Jesus at såret på skulderen, der hvor korset lå. Mer kan leses her.

Viktig å skrifte

2010-02-21T09:14:00.000+01:00

Nå har jeg lest ferdig boken om Maria de Agreda, den blå nonnen, og bortsett fra all den oppløftende mystikken satte jeg pris på noen interessante opplysninger om hennes intense åndelige forhold til Felipe IV. Hadde vi ikke likt habsburgere fra før, ville vi ha begynt nå. Han bante jo vei for intet mindre enn dogmet om den uplettede unnfangelse (og nevnes av Pius IX i 1854 for det ved dogmeerklæringen) og i det hele tatt, var en samvittighetsfull konge, dog ikke så dydig som hans fetter i Østerrike. Men jeg skal ikke plage dere med habsburgere nå, men gjenforteller en riktig skummel historie fra klosteret i Agreda.

Sor Maria knelte i koret og ba. Bare halvveis oppfattet hun to menn som kom inn i kirken, plasserte en kiste der og nevnte at noe utstyr lå i den og gikk. Så hørte hun plutselig noen ubehagelige lyder og fortvilte stønn. Hun avbrøt sin bønn og så seg rundt. Da forstod hun at de to mennene hadde båret inn en likkiste, og de stønnene hun hørte kom fra en plaget sjel som døde uten å få angret sine synder skikkelig. I kisten lå hennes egen bror, fransiskanerprest.
Hun ba for ham. Så tilkalte hun sakristanen og beordret ham å hente en prest - han skulle høre skriftemålet til denne døde mannen. Sor Maria var en kjendis på den tiden, så presten adlød og kom straks, halvdød av redsel, for å høre et skriftemål fra en død mann. Da presten kom, reiste den døde fransiskaneren seg i kisten, gikk til alteret, lå i prostrasjon en stund med hendene i kors, og så skriftet han. Etterpå takket han sin søster, la seg i kisten og var død igjen.
Det har sine fordeler å ha en helgen i familien...

På bildet Baltasar Carlos, Felipes IVs sønn, som døde i alder av 16 år, og ble sett i skjærsilden av Maria de Agreda. Hans mor, Elisabeth av Frankrike, var likeså sett i skjærsilden av den samme nonne, og formidlet at hun led for sin syndige "likegyldighet overfor moralsk forfall ved hoffet". Siden Felipe døde noen måneder etter Maria de Agreda, vet vi ikke hvordan det gikk med ham.

Kringler fra reven

2010-02-19T20:13:00.000+01:00

Søndager i fastetiden har sine gamle tsjekkiske navn.
Den første heter svarte søndag, på grunn av svarte klær som kvinnene tok på seg i fastetiden.
Varianten er revesøndag, et navn som kommer fra Bøhmen, ikke fra mine trakter altså. Hvorfor rev? Her er historien: Mødrene bakte kringler sent lørdag kveld, og hang dem tidlig på søndag på seljekvister i hagen. Så mange seljekvister som man hadde barn. På søndag sa man til barna: "Gå i hagen, be og så let etter kringler som en rev etterlot der til dere." Mer forklaring følger ikke med denne historien, men helt små barn pleier jo ikke å spørre heller "Men hvorfor akkurat en rev?" De er fornøyde med kringler.
En annen variant av søndagsnavn er pučalka-søndag som fikk navn etter en fasterrett laget av bløtlagte erter som stekes etterpå. Pučet betyr å spire. Mine halvnorske barn nekter dessverre å spise alt som har med belgfrukter å gjøre. Kringler går bra, spesielt fra reven.

Fra Angelico

2010-02-18T21:01:00.000+01:00

Fra Angelico har fest i dag.
Dette bilde er en detalj fra hans Dommedag. Den hyggelige siden av saken.

Helgener danser med engler. Men ved buskene bak står to menn, fordypet i en samtale. Den ene kan lett identifiseres som St. Thomas (sol på brystet) og den andre, gjetter jeg, er St. Bonaventura.
I det klosteret jeg bodde i som student hadde nonnene en reproduksjon av dette bildet på veggen og hver gang jeg gikk forbi så tenkte jeg: "Å, som jeg ville ønske å være der bak de buskene og høre hva de snakker om!"
Den klassiske himmelforestillingen som går ut på å synge med englekorene (som på bildet foran) virker ikke noe tiltalende, nei. I hvertfall ikke for dem som ikke kan synge.

Varme kjensler

2010-02-17T21:26:00.000+01:00

Alltid tenkte jeg på det samme, men aldri fikk jeg høre det i en askeonsdagspreken. Endelig!
For dere som var andre steder enn i St. Dominikus:

Det at man skal ha olje på hodet etc., at man skal late som man er blid etc., det er trinn nr. 2. Trinn nr. 1, som er det essensielle, er at man faktisk gjør fysisk bot. Det er det som Jesus forutsetter når han taler om hvordan oppføre seg mens man faster og ber og gir almisser.
Jesus har da ikke frelst oss med "varme kjensler", men ved å gå korsets vei.

Det som var naturlig for kristne inntil - gjett når - var å etterligne Kristus, helt fysisk. Liker vi asketiske øvelser? Nei. Er de viktige? Ja.

Bildet er fra toppen av en korsvei i Slovakia i en eventyrlig glitrende grønn eikeskog med hvit sten på bakken synlig her og der under mosen. Så mange mygg fløy der at korsveien ble til en riktig blodig affære. Min venninne har dog forlovet seg på dette stedet. Om vinteren, forstås.

Fredagsavlat

2010-02-17T20:20:00.000+01:00

På avlatsfronten er det vel å merke seg at i fastetiden byr fredager på en av de enkleste måter å få full avlat. Man kneler foran korset og ber En ego, o bone et dulcissime Jesu...

Før reformen fikk man full avlat for denne korte bønnen hver dag og ikke bare på fredager i fastetiden.

Fastemeny

2010-02-16T22:59:00.000+01:00

Hva skal serveres i fastetiden? Magdalena Dobromila Rettigová som skrev en kokebok på begynnelsen av 1800-tallet, kommer med flere praktiske forslag:

Variant 1
1. rett: En enkel fiskesuppe
2. rett: Fylt egg
3. rett: Spinat med stekte karpepølser
4. rett: Gjedde med sitron
5. rett: Potetgrateng

6. rett: Stekt karpe med salat

7. rett: Linzterte og en tallerken med mandelboller
8. rett: To tallerkner med frukt, øl, vin, kaffe og slivovice

Variant 2
1. rett: Krepsesuppe
2. rett: Omelett med sopp
3. rett: Svart fisk med sauerkraut og knödel
4. rett: Innbakte frosker
5. rett: Sjokoladesufflé
6. rett: Stekt ål
7. rett: Krydderkaker og avletter
8. rett: To tallerkner med frukt, øl, vin , slivovice

Jeg skal ikke ta opp flere varianter, dere har skjønt tegningen. Utenfor fastetiden har hun opptil 40 kompliserte retter, og da understreker hun at kokeboken er tilrettelagt for beskjedne husholdninger. Superkvinner fra hine dager...
Siden jeg definerer fisk som noe uspiselig, står jeg igjen med kaker og slivovice. Og kaker blir man fort lei.

På bildet en typisk moravisk slivovice-kanne fylt med "flytende plommer".

14 kors

2010-02-15T18:08:00.000+01:00

Det kommer kanskje ikke som den største overraskelse at for en korsvei får man en full avlat. Men da må man befinne seg på et sted med en korsvei som faktisk er utstyrt med noe så avansert som kors (dvs. ikke St. Hallvard). Enchiridion indulgentiarum sier nemlig klart:
Ad erigendam vero Viam Crucis requiruntur quattuordecim cruces, quibus utiliter adiungi solent totidem tabulae seu imagines, quae repraesentant stationes Hierosolymitanas.
Altså, for en gyldig korsvei trenger man kors, 14 stykker. Ikke abstrakte ugjenkjennelige artefakter, men kors. Hva angår abstrakt kunst, advarte forresten Pius XII på det sterkeste mot dens bruk i kirkerommet. Et kors skal se ut som et kors, en helgen som en helgen osv. Jeg regner med at Pius XII også ville være enig i at en kirke skal se ut som en kirke.
Eller lages moderne "kunst" for å forvirre thomistene? Ifølge St. Thomas, hvis noe ser ut som en hund, da kan man regne med den største sikkerhet at det også er en hund. Ser noe ut som en bok, vel, da er det nok en bok. Ser noe ut som en betongbunker, vel...

På bildet en korsvei på St. Hostýn (100 år gammel - dvs. veldig ny etter tsjekkiske forhold). Min lille kusine forklarte alle detaljer fra Jesu lidelse til mine sønner. En typisk jente fra Kroměříž - vet alt. Min sønn bar til gjengjeld hennes sekk etterhvert.

Kvinner og botsredskaper

2010-02-14T16:30:00.005+01:00

En del helgener brukte spisse gjenstander i sko som botsmiddel. En mer praktisk og virkningsfull måte å få vondt i føttene er å ta på seg fine damesko. Derfor har kvinner også så mange par. De gjør vondt på forskjellige steder, men vondt gjør de alltid. Veldig.
Hestehårskjorte. Hestehår er vanskelig å skaffe, bare til en fiolinbue er det et problem. Og hvordan lages egentlig hestehårskjorte? En enkel erstatning: Tynne strømpebukser. Det kommer an på merket, men de aller fleste klør og noen klør infernalsk.
En lenke rundt livet. Også her får kvinner hjelp av sine vanlige klær. Både bukser og skjørt sitter vanligvis tett rundt midjen, mens hos menn sitter bukser lavere, under magen. Kvinner får altså ikke puste ordentlig og jo finere kjole, desto mer vanskelig å puste.
Man kunne fortsette lenge med denne listen, mens menn har til rådighet bare en ting - slips.

Jeg morer meg alltid hvis en ubetenksom og uerfaren mann slenger rundt bemerkninger om kvinners forfengelighet. Han skulle bare ha visst!

Faste

2010-02-14T13:31:00.000+01:00

Før fastetiden pleier man å lese eller høre fra prester og andre folk oppbyggelige vitnesbyrd om at å faste er så fint og de har gledet seg til fastetiden hele året, egentlig. Dem om det.
Hvordan kommer vi oss gjennom fastetiden vi som ikke liker å faste?
1. Glem råd om at man skal gjøre noen små ting som man klarer, for eksempel å avstå fra Valrhona eller Lindt 85 % i 40 dager. Man klarer det sannsynlig ikke. Setter man målet betydelig høyere, har man større sjanse. Leser man for eksempel vita til Heinrich Suso og legger en plan om å følge hans botsøvelser til punkt og prikke, ja, da har man betydelig større håp om å lykkes i noe. På slutten av fastetiden kan man konstatere at man ikke gjennomførte hele planen, men man klarte en del - for eksempel at Valrhona sannsynligvis ikke ble rørt.
2. Det hjelper betraktelig å ofre fastetiden for en konkret sak eller person. I fjor ofret jeg fastetiden for paven og alt gikk av seg selv. Hvis man faster bare for å faste, går man fort lei. Man hører ofte oppbyggelige taler om at ved å faste, vinner man "dypere selvinnsikt" osv. Glem det! Ved å tenke på dypere selvinnsikt, er all sjokoladen fordøyet før du vet ordet av det. Denne selvinnsikten har vi da allerede fra før...

Ved å øve seg med de små klassiske asketiske øvelser står man også sterkere rustet når noe virkelig ubehagelig skjer. For eksempel, som i dag, kommer man i kirken og hva ser man der? Passio Christi, comforta me! Jente-"ministranter". Og ikke bare små, slik fattig trøst får man ikke. Store. Blodet koker gjennom hele messen som hos japanske martyrer stekt over svak flamme, men man roper ikke "au", man løper ikke engang ut for å kaste seg i snøen. Man kaller på karmelittisk lidelsesbegjær og forsøker å ofre det kokte blod til Herrens ære. Men så enkelt er det heller ikke. St. Thomas står der naturligvis med advarende løftet pekefinger og sier: "Lidelsesbegjær er unaturlig. Det som er unaturlig, det er ikke riktig."

Hva er konklusjonen altså? Respondeo: Fastetiden er ubehagelig. Det nytter ikke å late som man liker å faste.

Uransakelige er Herrens veier

2010-02-13T13:01:00.008+01:00

Praha har fått ny erkebiskop. Det var en årelang prosess som vekket sterke følelser, ikke minst hos erkebiskop emeritus, kardinal Vlk. Kandidatene var sannsynlig flere (og han likte ingen) og ifjor så det ut det blir den gode biskop som vinner, Baxant. Men nei. På meg virker det slik at det var politikk og ikke indre kirkelige anliggender som hadde størst betydning til slutt. Han som vant, dominikaner Duka, er visst villig til å slutte å krangle om katedralen og andre eiendommer med staten.

Aldri ville jeg ha trodd at jeg kommer til å si meg enig i noe med kardinal Vlk, men her er sitatet hans fra bloggen hans 31.12., som viser seg å være meget presis:
"Gud skal nok i sin kjærlighet og allmektighet gjøre ting som er bra for bispedømmet. Det er jeg sikker på. Men det betyr ikke at det vil skje etter vår vilje. Skriften sier: Min vilje er ikke deres vilje og mine veier er ikke deres veier... Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Det er den karmelittiske innstilingen her som teller. Aut pati aut mori.
Tyve år, tyve lange år med kardinal Vlk. Hvem hadde vel trodd at han skulle bli savnet på denne dagen? Hvordan kunne dette skje? Uransakelige er Herrens veier.

Sicut Domino placuit, ita factum est. Sit nomen Domini benedictum.

Livets lyse sider

2010-02-12T17:53:00.000+01:00

Pave Benedikt anklages for å være sentimental og ukritisk til Bayern i tiden rundt annen verdenskrig, det antydes til og med en viss senilitet her. Les om saken her.
Et par betraktninger fra meg som er to generasjoner yngre enn paven:
Frem til jeg var så vidt 16, levde jeg i et kommunistisk land. Jeg husker fremdeles meget godt hvordan det var og hvor avskyelig kommunismen var som system. Kommunismen var faktisk verre enn slik den er oppfattet av vesteuropeere, men på en annen måte. Man tror vanligvis at vi var fattige. Det var vi slett ikke. Eller tror man at det var et slags romantisk "farlig". Det var det heller ikke. Det var mer en kvelende atmosfære av ufrihet. Det var et perverst, djevelsk system og minnene fra den tiden ble ikke glemt i løpet av de siste tyve år.
Likevel ser jeg tilbake på min barndom og oppvekst som en lykkelig tid og trekker gjerne frem de gode tingene, som dere leser om på bloggen, om alle skikkene etc. Paven gjør det samme. Å snakke om de gode ting som man husker fra sin barndom og ungdomstid betyr ikke at man tar lett på nazismen eller kommunismen. Det betyr heller ikke at man ønsker å fortrenge noe.
Min far, født i 1929, sultet nesten ihjel under krigen, veide visst 30 kilo. Likevel er det bare de morsomste historiene han forteller fra den tiden.
Farfar var på den italienske fronten i den første verdenskrig. Gylne tider! Hans minner gikk ut på hva slags sanger de sang mens de marsjerte og alt det morsomme som skjedde. Da jeg spurte ham som et lite barn om han fikk skyte noen (håpet på et ja naturligvis), svarte han at de bare skjøt rett foran seg fra skyttergravene, det var kruttåke og de så ingenting.
For å være rettferdig, må jeg nevne at min oldefar på mors side, som var dommer og derfor ble offiser automatisk, havnet i et halvt år på psykiatrisk klinikk etter opplevelser på den italienske fronten. Når han ble spurt senere, hvilket politisk regime han likte best, om det var habsburger-monarkiet, "den første republikk" (det demokratiske Tsjekkoslovakia 1918-1938), nazistisk okkupasjon (Protektoratet Böhmen und Mähren) eller kommunismen etterpå, så smilte han alltid lurt og svarte at han var "anarkist". Hans kone derimot mente at habsburger-monarkiet var den absolutte toppen av lykke og på de andre politiske systemer kunne hun bare spytte - kommunismen var naturligvis verst.
Så, lange Rede kurzer Sinn er at å anklage paven for å ikke ta lang nok avstand fra sitt barndoms Bayern er bare - vel, ikke godt gjennomtenkt, hverken historisk, sosiologisk eller psykologisk. Han ser både det gode og det dårlige. Man trenger ikke å kveles av å snakke i det uendelige om det dårlige. Det dårlige er fra djevelen. Man skal ikke glemme helvetes eksistens, men intet godt kommer ut av å fokusere bare på det.
Heia, bayerske folkeskikker!

På bildet min oldemor med døtrene sine i folkedrakt rundt år 1930. Oldemor var en erketypisk bydame, normalt utstyrt med hatt og hansker, og døtrene lærte seg fransk, gresk og latin. Men hun visste godt at folkeskikkene har sin uerstattelige plass. Den kraftig broderte drakten hun har på seg på bildet byttet hun dog mot en gryte med smult under krigen. En praktisk mater familias.

Fastelavn

2010-02-11T22:24:00.000+01:00

I dag, på "fete torsdag" er den tradisjonelle tsjekkiske dag for å slakte gris før fasten. Vi har dessverre ingen gris her i vår lille hage, så vi nøyer oss med bakst til helgen. Mens man har "fastelavnsboller" i Norge, tsjekkere lager berlinerboller og rosettbakkels. Berlinerboller heter koblihy, så et stedsnavn dukker ikke opp der, på lignende måte som wienerschnitzel har ingenting med Wien å gjøre på tsjekkisk og heter řízek, rett og slett. Rosettbakkels har derimot mye mer spennende navn på tsjekkisk, nemlig "Guds nåder", Boží milosti. Det bildet oppe (fra Tine) viser norske rosettbakkels; de tsjekkiske får litt ripssyltetøy i midten, slik at saken ser ut som en blomst.
Til fastelavn kler seg folk ut, og en slik gruppe i forkledning går fra hus til hus i landsbyer og "tigger", først og fremst slivovice (plommebrennevin, ca 51-53 %). Den ene mannen er alltid kledt ut som bjørn, men ikke spør meg hvorfor, det har visst noe å gjøre med ennå førkristne skikker.

Duer

2010-02-10T17:26:00.000+01:00

I dag feires St. Scholastika, søster til St. Benedikt.
Sitert fra katolsk.no:
Pave Gregor den Store forteller i Dialoger (bok 2, kapittel 33 og 34) om det siste av disse møtene mellom det hellige søskenparet. Etter å ha tilbrakt dagen i samtale om åndelige spørsmål, falt natten på og Benedikt gjorde seg klar til å dra. Men Scholastica hadde en forutanelse av at dette ville bli deres siste anledning til å se hverandre i live, så hun ba sin bror inntrengende om å bli natten over, «så vi kan fortsette å tale sammen inntil morgenen om himmelens gleder». Men han avslo, siden hans egen regel påla ham å vende tilbake til sitt kloster. Da bøyde Scholastica hodet og ba, og det brøt plutselig ut en så voldsom storm at det var umulig for ham og hans ledsagere å dra av sted, og hun fikk sin vilje. Han beskyldte henne for å ha forårsaket dette, og hun sa: «Jeg ba deg om en tjeneste, men du nektet. Jeg ba da Gud om det samme, og han innvilget den». De fortsatte sin samtale om himmelens gleder, og morgenen etter dro Benedikt tilbake til Montecassino.

Da hun døde, så St. Benedikt hennes sjel stige til himmelen som en hvit due. Derfor har vi i dag i breviaret denne fine bønnen:
Deus, qui animam beatæ Virginis tuæ Scholasticæ ad ostendendam innocentiæ viam in columbæ specie cælum penetrare fecisti, da nobis ejus meritis et precibus ita innocenter vivere, ut ad æterna mereamur gaudia pervenire.
(I det gamle breviar, naturlig nok. I Bugninis breviar er bønnen anonymt og kjedelig og straks glemt.)

På lørdag feires den dominikanske tertiærhelgen Katarina de Ricci. Da hun døde, ble også hennes sjel observert stigende til himmelen som en hvit due av den hellige karmelitt Maria Magdalena Pazzi.

Det ser ut til å være ganske vanlig med hvite duer hos de snille avdøde altså, og den tredje person jeg nevner her i denne sammenheng, og med den største fryd, siden hun var datter av min yndlings-Habsburger, er Maria Anna av Østerrike. Bare se hva har Wikipedia å fortelle om hennes død:
Mariana died of breast cancer on the night of 16 May 1696 in Madrid, at the moment when a total eclipse of the moon reached its maximum and the Spanish capital was completely covered in darkness. Soon after her funeral, some miracles begun to be reported. When her coffin was taken out so the crowds could say farewell, a white dove was seen flying around it and finally disappeared into the heavens. Everyone thought it was an omen. A nun who had attended the Queen Mother at the palace begged a garment for remembrance; she slept in it and next morning awoke cured of a life-long paralysis. The British ambassador in Madrid, Lord Alexander Stanhope, wrote about this subject:

There is now great noise of a miracle, done by a piece of waistcoat she died in, on an old lame nun, who in great faith earnestly desired it, and so sooner applied it to her lips, but she was perfectly well, and immediately threw away her crutches. This, with some other stories, which will not be wanting, may in time grow up to a canonization.

The infamous Countess of Berlips, a German lady living at the Spanish court, wrote the following lines on the subject:

The miracles attributed to her after her death are not yet proved. One knows how easily such things are made up and attributed to people who have been calumniated while alive. There is no doubt that the dead Queen was a saint, because of her irreproachable conduct all her life, but the Spaniards don't deserve miracles from her, since they embittered her existence.

St. Dominikus' ni måter å be på

2010-02-09T20:02:00.006+01:00

Siden jeg i disse dager sluker den tykke boken om Maria de Agreda, samt oppdaterer meg på realpresensen for å kunne følge med på en rar tsjekkisk thomistisk debatt, og derfor ikke har tid til å drive med "solid og avlatsbringende voksenkatekese" som en av bloggens lærde lesere beskrev mine skrivelser, så må dere idag ta til takke med bare et tips:
Hva med "Ni måter å be på" ifølge St. Dominikus?
Les om saken for eksempel her.

Blåse i nonner

2010-02-08T20:23:00.000+01:00

Boken om Maria de Agreda, den blå nonnen, er ankommet, og den skuffet ikke forventningen. Ren nytelse for ungpikekatolikker og mumlende bestemødre, fryktinngytende for dem med "voksen tro".
Dere med "voksen tro" leser videre bare på eget ansvar altså, som alt her på bloggen...

Maria de Agreda pleide å levitere hver gang etter kommunionen. Knelende, naturlig nok. Hennes medsøstre i klosteret var ikke spesielt fintfølende, kan man si, fordi de moret seg med å blåse i, vel, på henne, da hun leviterte. Hun svevet da i luften akurat som en fjær. Nonnene slapp til og med folk utenfra inn i klosteret for å se på henne eller blåse på henne.
Stakkars Maria oppdaget det tilfeldigvis først etter tre år, da en tigger fortalte henne hva som foregikk mens hun befant seg i ekstase.

Mens hun var i ekstase og ble blåst på, var hun samtidig i Mexico, Arizona og Texas og misjonerte hos indianere. Der hvor hennes kappe berørte jorden, vokste blå blomster, bonnete azul, i dag visst nasjonalblomst i Texas.
Hun fortalte om dette til sine skriftefedre. De fortalte det videre til provinsialen og han sendte brev til erkebiskopen i Mexico, med spørsmål om en mystisk blå nonne ble observert der borte.
Erkebiskopen sendte noen misjonærer til den delen av landet som passet beskrivelsen og indianere kom i prosesjon for å treffe dem. De bar et kors pyntet med blomster (den blå nonnen pyntet det selv) og var klare til å motta dåpen. Prestene stod og døpte og døpte tusenvis av folk.
En av disse prestene reiste etterpå til Spania for å treffe den mystiske nonnen og avhørte henne lenge om alle lokale amerikanske saker. Hun svarte som om hun hadde bodd der i flere år...

Disse levitasjonene og bilokasjonene varte bare i tre år. En prest rådet henne nemlig å be til Gud om at levitasjonene måtte ta slutt, siden de forstyrret klosterlivet. Ja, kjedelige prester med "voksen tro" fantes allerede da.

I boken finnes det et fint fotografi av en alterduk hun broderte. Motivet er, naturlig nok, amerikansk fauna og flora. Håndverket - akk, hine dager!

Grandtanter

2010-02-08T20:16:00.000+01:00

Venerabilis Mlada, som står i den tsjekkiske kalender i dag, var niese av St. Václav. Og datter til fyrst Boleslav, som kom til makten ved å drepe sin bror, St. Václav.
Min grandtante som underviste meg i religionen, pleide alltid å bruke eksempler fra den tsjekkiske kongerekken for å illustrere mennenes syndighet og kvinnenes fortreffelighet. Og sant nok, mens mennene i den familien pleide å drepe eller lemleste hverandre, gikk kvinnene enten i kloster eller ble svært dydige og omsorgsfulle dronninger.
Min grandtante underviste meg i tysk også. Da vi hadde bøyning av masculinum, som er litt mer komplisert enn femininum eller neutrum, glemte hun ikke å påpeke at det alltid er problemer med hankjønn.
Tilbake til Mlada. Hun reiste til Roma og forhandlet om opprettelse av et bispedømme i Praha. Samt opprettelse av det første kvinnelige kloster i Bøhmen, benediktinsk, naturlig nok. Hun studerte i Roma og vendte til Praha som den første abbedisse. Klosteret, som ligger midt i Prahas borgareal, ble dessverre nedlagt av Habsburgernes sorte får, Josef II i 1782, og eies av Nasjonalgalleriet i dag.
Mladas eldre søster, Doubravka, giftet seg AD 965 med den polske fyrsten Mieszek og fikk ham døpt. Det ble starten på det kristne Polen.

De to hvite tårnene på bildet hører til den benediktinske St. Georg kirke.

Bønnetips fra St. Maria Magdalena de Pazzi

2010-02-03T21:34:00.000+01:00

Fra Ungpikens skattekammer

St. Maria Magdalena de Pazzi anbefalte å si følgende før man begynner å be:

"Allmektige Fader, jeg legger Jesu helligste blod foran mine lepper før jeg ber, slik at mine bønner kan bli renset før de kommer til ditt guddommelige alter."

En bra start før Labia mea aperies...

Ad limina

2010-02-01T19:05:00.000+01:00

Engelske biskoper er på ad limina besøk i Roma og paven holdt en tale til dem som kan leses her.
Og kommentert av Damian Thompson her.

Smaksprøve:
Even amid the pressures of a secular age, there are many signs of living faith and devotion among the Catholics of England and Wales. I am thinking, for example, of the enthusiasm generated by the visit of the relics of Saint Thérèse, the interest aroused by the prospect of Cardinal Newman’s beatification, and the eagerness of young people to take part in pilgrimages and World Youth Days.

St. Thereses relikvier... Han kunne ha snakket om engasjement for la oss si "rettferdighet og fred" eller noe lignende. Det gjorde han ikke. Han nevnte eksplisitt den fromme mottakelse av St. Thereses relikvier, Newmans saligkåring og valfart som tegn på den levende tro.
Og se her:
...it is important to recognize dissent for what it is, and not to mistake it for a mature contribution to a balanced and wide-ranging debate. It is the truth revealed through Scripture and Tradition and articulated by the Church’s Magisterium that sets us free.

Hva annet kan vi si enn:
Oremus pro pontifice nostro Benedicto. Dominus conservet eum, et vivificet eum, et beatum faciat eum in terra, et non tradat eum in animam inimicorum eius.

Sancta Teresia, ora pro eo!

Den mest spennende velsignelse

2010-01-31T13:45:00.000+01:00

3. februar feires St. Ansgar i Norge, noe som blokkerer for en mye mer spennende fest - St. Blasius.
På denne dagen, i de land hvor han feires, iler folk i kirken i større hastighet enn ellers. Da gis det nemlig den mest spennende velsignelse i løpet av hele kirkeåret.
Velsignelsen er rettet mot halssykdommer. Presten holder to stearinlys krysset (St. Andreas kors) foran halsen på den enkelte, mens han sier velsignelsen. Spennende og derfor ekstremt populært!
"Ånden" forsøkte seg også her, og på åttitallet prøvde noen late prester å velsigne en masse. Men da gjorde folket opprør. De late prestene ville ikke bli banket opp, så foreslo de velsignelsen en masse med en tilføyelse av at de som ønsker det, kan komme etter messen og få velsignelsen privat på gamlemåten. Menigheten dukket opp til siste mann. "Ånden" måtte kapitulere.
Oppfordringen til norske prester: Skaff dere teksten til denne velsignelsen og innfør det i Norge også, St. Ansgar blir neppe sur for det. Dere får en stappfull kirke på en hverdag... Hvis dere tør da...
Velsignelsen på latin finner dere på katolsk.no.

På bildet St. Blasius på pestsøylen i Olomouc.

Einsiedeln

2010-01-31T13:33:00.000+01:00

For en gangs skyld, ikke et tsjekkisk valfartsted, men sveitsisk...
Jeg besøkte Einsiedeln et par ganger. Det var vakkert, som det meste i Sveits.
Men alle benediktinermunkene var gamle, urgamle.
Kanskje er det kommet noen unge i det siste? Bare se hva som foregår der... Formidlet via Gloria.TV (Og ha lyd på. Og legg merke til den lille gutten i begynnelsen som ser undrende opp til det flotte taket - en fremtid der...).
Man kjenner jo til flere franske benediktinske klostre hvor de forholder seg til den gamle liturgi og gamle, utprøvde ordninger, og har derfor kall. Vi kunne nevne noen, men kanskje vår franske kommentator føler seg kallet her?
Det er dog ikke abedden som feirer denne messen, men biskopen av Chur, Vitus Huonder. Hans forgjenger, Wolfgang Haas, var kjent over hele Sveits og også utenfor som en skikkelig biskop, som naturlig nok fikk stor motstand av katolikker som hater Kirken, men som blir der, for å ødelegge innenfra. Han hadde det tøft, da, tidlig på nittitallet. Da jeg så denne video, hvor en ny biskop av Chur feirer denne tridentinske messe, tenkte jeg at Haas kanskje var død. Men nei da. Nå er han visst erkebiskop i Vaduz. Plutselig er det blitt gode biskoper hvor enn man vender seg... Bare les denne rørende preken av Vitus Huonder.
Håper at det flotte Einsiedeln kommer seg og snart får mange nye, unge, ivrige munker.

For tusen år siden var det benediktinere som transformerte det barbariske Europa til det kristne Europa. Kanskje får de det til på nytt, nå.

Tidlig på nittitallet var jeg så heldig at jeg kunne delta på internasjonale møter organisert av franske benediktinere. Fikk mulighet til å snakke privat og åpent med rettroende biskoper og abbeder, adelsmenn med de mest kjente navn og politikere fra det europeiske parlament. Måtte nesten gni meg i øynene. Tidlig på nittitallet var jo ennå alt dekket i fullstendig mørke, men på disse møtene strålte det et klart lys. Ikke rart at Joseph Ratzinger tok navnet til St. Benedikt.

Se på bildet. Intet alterbord...

Tordenlys

2010-01-30T15:04:00.000+01:00

Ja da, man kjenner til kyndelsmesse i Norge, men ikke til den interessante delen av saken, som er det som får folk til faktisk å komme i messen...
Her er den:
Lysene som velsignes i kyndelsmesse, brukes heretter til to formål.
1. De tennes når noen holder på å dø, ved hans dødsleie.
2. De tennes når det er storm. Dette lyset verner nemlig mot lyn.

Torden heter hrom på tsjekkisk. Et stearinlys velsignet i kyndelsmesse heter hromnička, hromnice. Festen 2. februar heter Hromnice også.
Er man ekstremt from, kommer man til kirke 2. februar fordi - jeg måtte sjekke nå selv- fordi her feires "Herrens fremstilling i templet", noe som man har et meget vagt forhold til. Spesielt fordi festen het noe annet før - Marias renselse. Forvirrende.
Vet man derimot hvordan disse lysene brukes i husholdningen, lar man seg kun hindres fra et kirkebesøk den dagen av en elg på veien eller noe sånt.
Hver gang det er tordenvær, tenner vi et tordenlys. Spesielt for barna er det stor stas! De ber da alltid inderlig for de stakkarer som ikke er like godt utstyrt som vi...

Katolsk.no skriver bare dette (sitert fra et annet sted): Lysene som de troende bringer med seg til sine hjem må ses som et tegn på Kristus, «verdens lys» og som et uttrykk for tro.
Hmmm, skulle gjerne ha sett en person som lar seg lokke av noe sånt...

Både kyndelsmesse (2.2.) og St. Blasius fest (3.2.) var blant mine favorittdager i barndommen. Heldigvis fikk jeg ikke høre noe om "et tegn på Kristus, utrykk for tro" og lignende.

På bildet lyn over Tatra-fjellene. Den slovakiske nasjonalsangen begynner med "Det lyner over Tatra"...

Keiserlig krone

2010-01-28T20:09:00.000+01:00

Også Karl den Store står i kalenderen i dag.
Flott krone!

I det gamle katekisme kunne man lese om hvordan man går frem når man skal salve og krone en konge eller keiser. Det overrasker neppe noen at dette var vår yndlingspassasje. I det nye katekismen ble vi snytt for dette. Godt vi har Wikipedia.
Og vi skal stå klare, fordi:
"From the ashes a fire shall be woken, a light from the shadows shall spring, renewed shall be blade that was broken, the crownless again shall be king!"

Les videre om saken på denne bloggen, spesielt på venstre side og nedover. (Vi er ikke alene, tydeligvis, å fremme den naturlige verdensorden.)

For å sitere dagens dominikanske helgen:
Kongedømme er den beste form for regjering.
(St. Thomas, De regimine principum, kap. VI)

St. Thomas' belte

2010-01-28T19:21:00.000+01:00

Da Thomas har skrevet ferdig den første del av Summa, åpenbarte seg Jesus for ham og sa: "Godt har du skrevet om meg. Hva ønsker du å få i belønning?"
"Deg!" svarte St. Thomas.
(Ved denne fortellingen tenker jeg alltid på St. Johannes av Korset som besvarte det samme spørsmål med "Å lide".)

Familien til St. Thomas ønsket ikke at han ble en dominikaner, så brødrene hans tok ham til fange og låste ham inn i et tårn. For å få ham på andre tanker sendte de ham en prostituert, men han jaget henne vekk med en fakkel. Så knelte han ned og ba om kyskhet. To engler kom til ham og ga ham et hvitt belte. Etterpå hadde visst kvinner ikke noe virkning på ham mer... Han bar beltet hele sitt liv og det oppbevares nå i Chieri i Italia.

I min dominikanske bønnebok finnes det en spesiel velsignelse for "St. Thomas-belte" eller en mynt som erstatning for belte. I min godhet skal jeg skrive det her for deres bruk.

Benedictio cingulorum vel numismatum S. Thomæ Aquinatis O.P. pro conservanda castitate

Sacerdos, cum stola alba, dicat:

Adjutorium nostrum in nomine Domini.
Qui fecit cælum et terram.
Dominus vobiscum.
Et cum spirutu tuo.

Oremus.
Domine Jesu Christe, Fili Dei vivi, puritatis amator et custos, obsecramus immensam clementiam tuam, ut sicut ministerio angelorum sanctum Thomam Aquinatem cingulo castitatis cingere, et a labe corporis et animæ præservare fecisti, ita ad honorem et gloriam ejus bene+dicere et sancti+ficare digneris cingula (vel numismata) ista, ut quicumque ipsa circa renes reverenter portaverit ac tenuerit (vel ipsa secum reverenter gestaverit ac tenuerit) ab omni immunditia mentis et corporis purificetur, atque in exitu suo per manus sanctorum angelorum tibi digne præsentari mereatur. Qui cum Patre et Spiritu Sancto vivis et regnas per omnia sæcula sæculorum. Amen.

Aspergantur aqua benedicta.
(Si unum tantum fuerit cingulum vel numisma, dicatur singulari.)

Lærd betraktning om enkelte antifoner

2010-01-28T18:47:00.000+01:00

I det dominikanske breviar finnes det et fint officium til St. Thomas fest (som dog feires 7. mars ifølge den gamle kalenderen og ikke i dag).
Antifonene til laudes har den samme fengende rytme som "Memoria sanctorum O.P."- antifonen i det dominikanske Mariaoffisiet til vesper, og er utstyrt med det typiske middelalderrim:

St. Thomas:
Pressus vi dæmonii cito liberatur, raptu mersus fluvii vitæ restauratur.
Tumor gulæ pellitur, leprosus mundatur, cæco lumen redditur, claudo gressus datur.

Mariaoffisiet:
Christi pia gratia Sanctos sublimavit, quos Patris Dominici Ordo propagavit.
Nos eorum meritis petimus juvari, atque suis precibus Deo commendari.

Det er ikke mye igjen i breviaret av slike hymner og antifoner, siden man i renessansen gikk tilbake til den klassiske diktningen. Setter alltid pris på når slike enkle vers dukker opp. Og det er vanligere i ordensbreviarene, siden de ikke ble så strengt klassisisert som det romerske breviar, ser det ut til.

En annen observasjon:

Lauda, mater Ecclesia,
Thomæ felicem exitum,
qui pervenit ad gaudia
per verbi vitæ meritum.
...
Monstrant hunc dignum laudibus
terræ, ponto et superis;
nos juvet suis precibus,
Deo commendet meritis.

Laus Patri sit ac Genito,
simulque sancto Flamini,
qui sancti Thomæ merito
nos cæli jungat agmini. amen.

Jeg plukket ut tre strofer fra hymnen til St. Thomas fest som inneholder det betente ordet "fortjeneste". Jeg la merke til at i den halvveis ferdige oversettelse av Bugninis breviar til norsk har alle slike katolske ord blitt sensurert vekk (N.B. - hittil!). Og siden lex orandi, lex credendi - da er det ikke rart at selv prester, i tilfelle de av uforklarlige grunner leser breviaret sitt på norsk, kan bli forvirret. Enda en grunn til å lese både missale og breviar på latin...

Hvis man bruker det Bugninis reformerte romerske breviar, da byr det dominikanske proprium (fra 1982) på andre antifoner enn det ovenfor siterte. Unødvendig å si, kanskje, at disse er mer kjedelige.

Skrift på veggen

2010-01-28T18:35:00.000+01:00

Crux mihi certa salus.
Crux est quam semper adoro.
Crux Domini mecum.
Crux mihi refugium.

Dette skrev St. Thomas på veggen i en grotte, i form av et kors.
Neste genarasjoner kunne heretter glede seg over 300 dagers avlat for å lese det.
Skriver man først på en vegg, så skal man passe på hva man skriver.

St. Thomas på fremmarsj

2010-01-27T20:24:00.001+01:00

I sammenheng med forrige ukes enhetsfokus kom vi på en enkel, dog genial løsning. Kunne bare igjen alle katolske teologer lest Summa, ville det ha blitt enighet i hvertfall blant katolske teologer. Litt vennlig dominikansk-fransiskansk krangel på dette felt skader ingen.
Det er først etter at katolske teologer forlot jordnær thomistisk tankegang at de rareste tankene plutselig ble ansett som stuerene og teologi fikk derfor en dårlig rykte på seg.
Noen av de verste ønsker helst at St. Thomas ble glemt og det ønsket de allerede på 1800-tallet.
Vår thomist-venn tipset oss om dette pavelige sitat som sier alt om slikt et håp:
A vain hope, indeed, but not a vain testimony.

Noen praktiske tips for Summa-begynnere:
1. Les aldri "Innledning til Summa". Bortkastet tid. Livet er for kort. Les Summa først, innledninger etterpå, hvis du får tid.
2. Ikke tro Summa er vanskelig. Jeg kjenner i hvertfall én som leste i den som barn.
3. Leser du Summa på latin, er den mer forståelig og betydelig mer morsom. St. Thomas skriver av og til tørrvittig, noe som går fullstendig tapt ved oversettelsen.
4. Ikke les fra begynnelsen, men velg det tema som er mest interessant for deg. Du får veldig fort med deg hans måte å tenke på, uansett hvilken quæstio du leser. En gang St. Thomas, alltid St. Thomas!

Insisterer noen på en innledning likevel, kan man se på Leo XIIIs encyklika som fremhever thomismens fortreffelighet.

Cum amore ac timore

2010-01-24T18:06:00.002+01:00

P. Blake fra Brighton linker på bloggen sin til et flott intervju med biskopen av Kasakhstan, Athanasius Schneider.

Intervjuet er sannsynligvis gjort i anledning av den engelske oversettelse av Dominus est, hvor biskopen forklarer hvorfor håndkommunion er feil. I første halvdel av intervjuet beskriver biskopen det sjokk han opplevde da han flyttet som barn fra Sovjetunionen til Tyskland og så tyskere motta den hl. kommunionen i hånden. Hans mor gråt.

Mennesker er vanedyr. I Norge har man mottatt i hånden - dessverre! - i førti år, folk er blitt vant til det. De som kommer fra land hvor det - heldigvis!- ikke er vanlig, opplever dette som en sacrilegium par excellence, en himmelropende grusom handling. Og ikke bare mor til biskop Schneider har grått for det.

Håndkommunion svekker troen på realpresensen kraftig. Mens folk fra Øst-Europa (som til en viss grad ble spart for Annet Vatikankonsils "ånd") vet at for å gå til kommunion må de først skrifte (dødssynder i hvertfall), går vesteuropeere til kommunion uansett. Benkerad etter benkerad. Hadde man mottatt slik det skal gjøres, nemlig på tungen, og helst knelende, ville man ved hjelp av de utvendige tegn lettere forstått at oblaten ikke er bare et symbolsk sak, men at det er Gud - Dominus est!

Går man til kommunion regelmessig, da skal man også skrifte oftere enn en gang årlig. En gang per to uker er det som alltid har vært anbefalt. St. Carlo Borromeo skriftet hver dag, rett før messen.

Initium sapientiæ timor Domini!

For all del, ikke gå glipp av intervjuet med biskop Schneider.
For en mann! For en biskop!
Stet et pascat, in fortitudine tua, Domine, in sublimitate nominis tui.

Tiden da katolikkene elsket Kirken

2010-01-24T14:04:00.006+01:00

Andreas Vollaug, blind gårdbrukerssønn fra Nannestad (fra boken De søkte de gamle stier, 1936):

Jeg kjente ikke en eneste katolikk. Ingen anbefalte kirken. Heller det motsatte. Man snakket om katolikkenes vakre gudstjenester, om at mange lot seg rive med uten å tenke over hva de gjorde. Musikken skulle også være så dragende at folk hadde vanskelig for å stå seg mot den. Var man først kommet inn i kirken, skulle det være så vanskelig å rive seg løs.

Ja. Det var da.
Fra den samme tid kommer sangen Norvegia catholica.
Tredvetallet i Norge beskriver forresten en gammel nonne som tiden da katolikkene elsket Kirken.

Dom Guéranger om latin

2010-01-21T21:55:00.000+01:00

"Hatred for the Latin language is inborn in the hearts of all the enemies of Rome. They recognize it as the bond among Catholics throughout the universe, as the arsenal of orthodoxy against all the subtleties of the sectarian spirit. . . . The spirit of rebellion which drives them to confide the universal prayer to the idiom of each people, of each province, of each century, has for the rest produced its fruits, and the reformed themselves constantly perceive that the Catholic people, in spite of their Latin prayers, relish better and accomplish with more zeal the duties of the cult than most do the Protestant people. At every hour of the day, divine worship takes place in Catholic churches. The faithful Catholic, who assists, leaves his mother tongue at the door. Apart form the sermons, he hears nothing but mysterious words which, even so, are not heard in the most solemn moment of the Canon of the Mass. Nevertheless, this mystery charms him in such a way that he is not jealous of the lot of the Protestant, even though the ear of the latter doesn't hear a single sound without perceiving its meaning .… . . . We must admit it is a master blow of Protestantism to have declared war on the sacred language. If it should ever succeed in ever destroying it, it would be well on the way to victory. Exposed to profane gaze, like a virgin who has been violated, from that moment on the Liturgy has lost much of its sacred character, and very soon people find that it is not worthwhile putting aside one's work or pleasure in order to go and listen to what is being said in the way one speaks on the marketplace."

Liturgical Institutions, 1840

Sitert fra St. John's Valdosta blog, bildet funnet hos Crescat.

Så enig!

2010-01-21T17:43:00.000+01:00

En veldig god oppsummering av bønneuken for kristen enhet kan leses her.
Just presis!
Enhet er gave fra Gud. Det man kan gjøre er å be. En av bloggens utenlandske lesere gjorde meg oppmerksom på denne fine bønnen for den kristne enhet, på Kirkens morsmål:

Deus qui errata corrigis et dispersa congregas, et congregata conservas: quæsumus super populum christianum tuæ unionis gratiam clementer infunde; ut divisione rejecta, vero pastori Ecclesiæ tuæ se uniens, tibi digne valeat famulari.

Samarbeid på høyeste nivå

2010-01-20T19:06:00.000+01:00

Dere har sikkert allerede lest om det, men for sikkerhets skyld, her er historien om det miraklet som hele Vatikanet visstnok snakket om i helgen:

En italiensk kvinne ventet sitt tredje barn og ble diagnostisert med kreft. Familien ba til Johannes Paul II om forbønn og et mirakel. En natt fikk ektemannen se Johannes Paul i drømmen og paven sa til ham: "Jeg kan ikke gjøre noe. Dere må be til denne presten." Så viste han et bilde av en ung ukjent mann. Etterhvert fant ut ektemannen at presten på bildet var Pius XII. Så ba de, og kvinnen ble helbredet.

Kjære Pius XII, be for oss!

En sammenligning

2010-01-20T19:02:00.000+01:00

Jeg så denne vitsen på nettet:

Q. What do the Dominicans and the Jesuits have in common?

A. Both were founded by Spaniards to combat heresy. In the case of the Dominicans, Albigensianism and in the case of the Jesuits, Protestantism.

Q. What's the difference between the Dominicans and the Jesuits?

A. Ever met an Albigensian?

Morsomt, men for jesuittenes forsvar må det nevnes at det i de landene hvor de fikk misjonere på 1600-tallet, ble de fleste protestantene omvendt. Dette har mer med statsledere å gjøre. Takk, Habsburgere!

På bildet keiser Ferdinand II.

St. Margareta av Ungarn

2010-01-18T20:06:00.000+01:00

I dag begynner bønneuken for kristen enhet. Ifølge den gamle kalenderen feiret man i dag festen til St. Petri Stol, noe som viser retning for bønneuken. I det tsjekkiske kalender står det i dag Jomfru Maria, den kristne enhets mor.
I kalenderen på katolsk.no leser vi St. Margareta av Ungarn. Hun har ingenting med den kristne enhet å gjøre, men siden hun er dominikaner, så leste vi hennes vita likevel. Vel, denne artikkelen er ikke blant de mest vellykkede.
"Margareta var ikke spesielt intelligent, så hennes fromhetsliv var sentrert rundt eukaristien og Kristi lidelse."
Hvordan ser en intelligent helgen ut? Blir observert med Dignitatis Humanae under armen på veien til et internasjonalt økumenisk møte?
Artikkelens forfatter opplyser oss ellers at St. Margareta lærte seg tidebønnene utenat i en alder av fire år, noe som svekker hans påstand om hennes lave intelligens betraktelig.
En annen merkelig observasjon er denne:
"Margaretas liv var preget av ekstremt streng bot, og gjennom hele fasten spiste og sov hun knapt. Kombinert med lange bønner førte dette til at hun noen ganger fikk visjoner."
Hva med at hun fikk visjoner allerede som to-åring da hun på sin mors spørsmål beskrev helt riktig utfallet av et slag? ("Far kommer uskadd hjem, men hans hær taper, blir spredt og den østerrikske hertug mister livet.") Men kanskje hun knapt sov allerede som to-åring, og det forklarer alt.
Artikkelen sier videre:
"Mange av hennes selvpålagte botsøvelser kan i likhet med mange andre helgeners i dag virke hårreisende og nesten perverse. Åpenbart manglet hun enten en fast superior som kunne kontrollere en viljesterk prinsesse, eller en fornuftig rådgiver som kunne oppmuntre til en viss sunn moderasjon."
Ja, med hjelp av en fornuftig rådgiver eller fast superior kunne hun sikkert ha slappet av, men hun ble en helgen isteden! Hadde hun hatt en fornuftig rådgiver, ville man ikke ha lest hennes vita i dag.

På bildet St. Margaretas grav i Budapest på Margaretas øy, hvor hennes far bygget henne et kloster.

I det dominikanske breviar står hun oppført under den 19. januar med en hymnus til første vesper som begynner veldig poetisk: Hac margarita Pannonis ornata tellus gestiat...

Ottavianis intervensjon

2010-01-16T17:23:00.001+01:00

The Herculean strength of the enemies of God and His Holy Church is nothing new. Card. Ottaviani warned of this and so was jeered at in his day... He, in his wisdom, taught us to safeguard the sacred deposit of faith as we are the trustees of this inheritance that was destined for us and now entrusted to us as God willed it to us as a gift addressed to us. (Fra bloggen Orbis catholicus)

For dem som ikke har lest det ennå, legger jeg en link her til Ottavianis Intervensjon.

Kardinal Ottaviani var prefekt av Troskongregasjonen (som på hans tid het Sanctum Officium) og da han fikk se forslag til novus ordo, skrev han et brev til Paul VI. For å si det mildt, han likte ikke novus ordo. Og her snakker man ikke om estetikk. Ikke glem - dette er ikke en tilfeldig teolog som snakker, dette er Troskongregasjonens prefekt (et år emeritus på dette tidspunkt). Og han snakker om selve troen her.

Jeg var så heldig i min barndom at (pga kommunismen) ble den liturgiske reformen en del år forsinket i mitt land, så jeg kunne ennå oppleve glimt av himmelen i St. Johannes kirke, men for hvert år ble det en eller to nye forandringer, fargene visnet, duftene fordampet, og ørkenen spredte seg. Og mens kirken var full på femti- og sekstitallet på tross av at man risikerte en del ved å være der (utdannelse, jobb), på nittitallet ble det kuttet ned på messeantall og i benkene ble det mer ledig plass. Min mors venninne, fra en erkekatolsk familie, svarte på spørsmålet mitt hvorfor hennes barn går så sjelden i kirken: "Hva skal jeg si til dem? De er jo ikke dumme!"
Nettopp, etter liturgireformen ble bare de dumme igjen, eller de som hadde lest i skriftespeilet sitt at ved å ikke gå i kirke på søndag, begår man dødssynd - og fromme som de var, trodde de på det. Man ville ikke forlate Jesus heller - kan Han holde ut denne elendigheten, kan også jeg! Hver søndagsmesse ble til en intellektuell og sanselig lidelse kombinert med sinne.
Man var jo ikke dum. Man har sett himmelen, dog bare glimt av det på syttitalet i Kroměříž, så ble det borte og man satt i mørke og tørst og pine. Akkurat som den gyldne Lorien som forsvant og de som hadde sett den, de som var rene nok til å sette pris på den, de vandret ut som alvene og seilet over havet, triste for alltid for det som engang var og som ble knust av orkene. Saruman i Bugninis skikkelse var jo kommet med sin nye orden.
Ringenes Herre slutter jo bra, de gode vinner, kongen kommer på plass og regjerer rettferdig, men Lorien er borte for alltid. Noen har aldri fått oppleve den og de som fikk, bærer på en uendelig sorg for dens undergang.

Oppfordring til Troskongregasjonen

2010-01-15T18:54:00.000+01:00

Paven oppfordret i dag Troskongregasjonen til å ordne opp og få snart SSPX over den lille bekken som ligger der. Samtidig gledet han seg over å ha fått anglikanere over Kanalen og vise med dette eksempel hva som er ekte økumenikk.
Vivat, crescat, floreat!
Og vi, som ønsker en sann enhet, vi ber for paven og hans intensjoner - og som de store økumener vi er, så fokuserer vi spesielt på denne intensjonen hans som han utpekte som hovedsak for Troskongregasjonen, altså en snarlig omfavnelse av SSPX. Vi har gode erfaringer med det dominikanske litani fra ifjor, så hva med å gjenta suksessen? Litaniet ble bedt daglig fra festen til St. Petri Stol til Marias Bebudelse. Og fastetiden ofret vi for paven.

Les pavens oppfordring hos NLM, den vanlige gledeskilde.

I samtalene mellom Troskongregasjonen og SSPX brukes det et fellesspråk basert på thomistisk begrepsaparat, dvs. et klart språk, ingen tåkelegging. Forhåpentligvis vil det ikke ta lang tid. Periculum in mora.
Dere som er opptatt av økumenikk, har nå gylden sjanse: Be for at bekken tørker opp.

Måtte St. Thomas hjelpe dem i disse samtalene!