Noen ting havner i kategorien "smak og behag" (liker man best Tizian eller Picasso?), andre ting er definitivt plassert i "stygt eller vakkert". Ikke forgjeves finnes det på anstendige filosofiske fakulteter faget normativ estetikk. Noe er objektivt vakkert, noe er objektivt stygt. Liker man stygge ting, gjør man best å ikke formidle det videre, men anstrenger seg for å utvikle sin smak. Man blir ikke vinkjenner den første gang man lukter på vin heller...
Dette for den vitenskapelige innføring i tematikken. Nå kommer selve kategoriseringen:
Ingen tvil om at den tridentinske messeklærpakke er den vakre. Prester som feirer i usus antiquior, tar på seg naturligvis de foreskrevne klær og mens de tar dem på, sier de de foreskrevne bønner (regner jeg med). Men disse vakre messeklær ble jo aldri forbudt, så det er merkelig at nå forbindes novus ordo automatisk med de stygge klær. (Unntak kan forekomme, noen nye messehagler er ikke så ille, men de gamle bare er vakrere. Både stoff og snitt.)
Den foreskrevne gamle messeklærpakke inneholder også mer fin symbolikk i seg. Noe taler sitt symbolske tale bare til de teologivante ører, andre plagg kan lett forstås instinktivt av ulærde ungpikekatolikker. Jeg selv fikk nesten tårer i øynene da jeg så manipul for første gang på en ung prest. Fra før kjente jeg til manipul fra noen gamle prester i Brno og hos dem virket den som en naturlig del av deres prestelig verdighet. Men på den unge presten virket det litt annerledes; straks tenkte jeg på bibelske ord om at "mens du var ung, tok du på deg beltet selv og gikk hvor du ville, men når du blir eldre, får du beltet av en annen og blir ledet dit du ikke vil". Slik talte manipul båret av den unge presten til meg om prestens livsoffer, om hva en prest er for noe, om liturgiens evighet og urørlighet, om Guds storhet osv. Jeg lot meg fascinere av manipulen hele messen og ble fylt av de frommeste tanker.
La oss gjenta igjen: Et menneske er ikke bare sjel, men kropp også. Kroppen krever sitt. Den skal ledes til Gud via sanne bilder, via skjønne bilder. Gud er jo skjønn. Via pulchritudinis, som paven talte om før jul i forbindelse med katedralene.
Nylig oppfordret både Father Z. og P. Finigan prester til å ta manipul på, selv i novus ordo. Det finnes ingen grunn til å la være.
Messeklær er ofte utstyrt med mer eller mindre blonder. Med den største forundring leste vi i det siste noen artikler, hvor forfattere med den desperasjon av folk som vet at deres sak er tapt, forsøkte å latterligjøre menn i blonder og antydet ting som vi lar være usagt her. Vel, det liturgiske forsvar av blonder overlater jeg til de lærde, men her kommer mine kvinnelige betraktninger:
1. Som små piker snudde vi oss i begeistring etter blondekledde altergutter da de gikk i prosesjonen. Ingen ville finne på å synes at de så lite guttete ut.
2. Som store piker snur vi oss ikke, men begeistringen for blonder ble ikke mindre med årene.
3. Som store piker klarer vi å skjelne mellom forskjellige blondeteknikker og innleder gjerne en livlig samtale med presten, som han lett kan utnytte til å komme med noen lærde, fromme og oppbyggelige ord til vår sjels frelse. Ser vi derimot en prest dekket av polyester, rømmer vi i frykt.
4. Vi vet at det skal en del mot til i våre dager for at en mann vil ta på seg blonder. Ergo, menn med blonder er de tøffe og modige.
5. Hvilken tid kjenner vi fra historien som den tøffeste? I Sentral-Europa, takket være svenskene, tredveårskrigens tid. Hva hadde mennene på seg da? Blonder. Ikke de runde renessansekragene (som jeg ikke liker, men som her kommer i kategorien "smak og behag"), nei, flate, gjerne firkantede blondekrager, avslappet dandert over det ciselerte brystpanser. Se for eksempel her på bildet av generalissimus Torstenson, mannen som fullstendig ødela min hjemby i løpet av tre timer i 1643. Var ikke han maskulin og tøff, da vet ikke jeg...
Så, hva er in? Silkedamask. Brokade. Tung og tett broderi i gulltråd. Blonder - min personlige favoritt er nålsydde blonder av type "Richelieu". Richelieu-teknikken er egentlig ikke en ekte blonde, men broderi, men virkningen blir den samme og jeg har sett det på flere prelater. De fleste tsjekkiske kvinner klarer å lage dette, i motsetning til ekte blonder, så da skulle det ikke koste en formue som Gozo-blonder. (Dette som et tips til dem på blondejakt; skulle ha husket det før...)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar