Til en avveksling gravet jeg ikke i 1600-tallet i dag, men bare i 15 år gammel historie, i St. Olavs Tidsskrift. Utrolig hvor mye som har forandret seg siden da. Heretiske artikler som dukker opp her og der i dag er bare småtteri sammenlignet med det Herrens år 1994. Ved å lese den årgangen stiller man det retoriske spørsmål: Hvordan klarte Kirken å overleve dette? Kvinnelige prester og sølibat er gjengangere, men det verste er den naive og uærlige økumenikken.
Jeg siterer fra slutten an "Bønneuke til besvær":
Vi har fordømt og bannlyst hverandre. Vil vi lytte til Kristus, må vi snarest forsones.. Det innebærer at vi høytidelig tar tilbake og annulerer alle forbannelser, rekker hverandre hendene og går frem til alteret sammen. Først etterpå, når vi på denne måten har bannlyst våre egne dommer, kommer Den Hellige Ånd til å fylle oss slik at vi virkelig kan forstå hverandre.
Interessant nok, når en fare for en slik forsoning virkelig oppstår, som nå med SSPX, blir forfattere av slike rosa-artikler røde av sinne og tyr til svensk TV for å forhindre forsoningen. Selv om det er bare en liten bekk som deler SSPX og Vatikanet som man kan lett hoppe over. (En bekk så liten at man så vidt aner noe fuktighet der.)
Det som gjelder de ortodokse, kan avstanden beskrives som en ordentlig elv, Volga for eksempel, og man må sannelig kunne svømme for å nå den andre bredden.
Fra protestanter skyller oss et hav på størrelse med Stillehavet. Erfaring sier at man ikke klarer å svømme over et hav. Men Gud er allmektig, selvfølgelig...
Men hvorfor vil disse romantiske økumenikere (for å sitere erkebiskop Hilarion) begynne nettopp med et hav, når en bekk ligger her, ved pavens føtter? Er det ikke syndig dumt og ineffektivt?
Jeg siterer fra slutten an "Bønneuke til besvær":
Vi har fordømt og bannlyst hverandre. Vil vi lytte til Kristus, må vi snarest forsones.. Det innebærer at vi høytidelig tar tilbake og annulerer alle forbannelser, rekker hverandre hendene og går frem til alteret sammen. Først etterpå, når vi på denne måten har bannlyst våre egne dommer, kommer Den Hellige Ånd til å fylle oss slik at vi virkelig kan forstå hverandre.
Interessant nok, når en fare for en slik forsoning virkelig oppstår, som nå med SSPX, blir forfattere av slike rosa-artikler røde av sinne og tyr til svensk TV for å forhindre forsoningen. Selv om det er bare en liten bekk som deler SSPX og Vatikanet som man kan lett hoppe over. (En bekk så liten at man så vidt aner noe fuktighet der.)
Det som gjelder de ortodokse, kan avstanden beskrives som en ordentlig elv, Volga for eksempel, og man må sannelig kunne svømme for å nå den andre bredden.
Fra protestanter skyller oss et hav på størrelse med Stillehavet. Erfaring sier at man ikke klarer å svømme over et hav. Men Gud er allmektig, selvfølgelig...
Men hvorfor vil disse romantiske økumenikere (for å sitere erkebiskop Hilarion) begynne nettopp med et hav, når en bekk ligger her, ved pavens føtter? Er det ikke syndig dumt og ineffektivt?
En av leserne i 1994 takker for den vakre setningen om å gå til alteret hånd i hånd og skryter av at han selv forsikrer protestanter at selvfølgelig, de skal gå til kommunion i katolske kirker, de òg. Sender han dem til skriftestolen også?
De av 1994-årgangens bidragsytere som ikke skrev heretisk, var likevel påfallende tidstypiske. Uansett hva man skrev om, var teksten spekket med "I Konsilets lys...", "For å oppfylle Konsilets krav...", "Konsilet mener i sitt dokument X.Y. " etterfulgt av en vag setning.
Dere opplevde ikke kommunismen, det har jeg. "Offer til gudene", kalte man dette. Uansett om man skrev om noe fra medisin, fysikk, poesi på 1200-tallet, sneglenes formeringsevner, hva som helst altså, måtte man på slutten gå gjennom teksten og legge inn noe politisk korrekt: "I samsvar med marxismen-leninismen mener vi at sneglenes formeringsevne...", "For å oppfylle krav fra partiets generalforsamling tolker vi 1200-tallets poesi i marxismen-leninismens sanne lys..."
Det var ustyrtelig morsomt å lese slike kommunistiske tekster, men i den katolske Kirke er det slett ikke morsomt. Og det er et gledelig sunnhetstegn, at man nå ser denslags sjeldnere og sjeldnere for hvert år.
Det var ustyrtelig morsomt å lese slike kommunistiske tekster, men i den katolske Kirke er det slett ikke morsomt. Og det er et gledelig sunnhetstegn, at man nå ser denslags sjeldnere og sjeldnere for hvert år.
På bildet infanta Margarita Teresa, halvsøster til den meget mørke herre fra igår. Nå kunne jeg ha funnet på en overbevisende sammenheng mellom henne, Velázquez og St. Olavs Tidsskrift i 1994, men det får dere ha til gode.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar