Messa di sempre

P. Domenico Bartolucci, en prest med den fine titelen Maestro Perpetuo av det sixtinske kapell, intervjues i Disputationes Theologicæ. Vi som ikke er så flinke i italiensk, setter pris på den engelske oversettelsen i Rorate cæli, 19. august.

Denne presten snakker akkurat slik som vi er vant fra våre unge dager. Vi bevitnet til og med flere gamle prester å gråte (gråte!) over liturgiske forandringer så sent som på åtti- og nyttitallet. De er døde nå, men vi husker dem. P. Bartolucci kritiserer ikke bare novus ordo (det er blitt mote nå til dags), han kritiserer også påskereformen av Pius XII og - her trodde vi at vi var helt alene - han kritiserer også 1800 og 1900-tallets forkjærlighet til å vende tilbake til middelalderen, rettere sagt til den fiktive middelalderen, og kvitte seg med det ypperste som mennesker klarte å produsere, nemlig barokken.

I intervjuet kalles den tridentinske messe for messa di sempre - jeg kommer til å bruke den betegnelsen.

Les hele intervju, det er usedvanlig åpent - kanskje prester venter til sitt dødsleie med å komme ut med det de virkelig mener? - jeg siterer her bare et par setninger:

Spørsmål:
Was the reform not done by people who were conscious of what they were doing and well educated in the teachings of the Roman Church?
Svar:
I beg your pardon, but the reform was done by arid people, arid, arid, I repeat it. And I knew them. As for the doctrine, Cardinal Ferdinando Antonelli himself, once said, I remember it well: “How come that we make liturgists who know nothing about theology?”

Arid, arid, arid! For en barokk sjel allerede i sin utrykksmåte!

La meg siterere en ung mann som sa det på lignende måte som den gamle presten:


Hvorfor mener noen at det bare skal være kjedelig i kirken? Ikke får man sørge skikkelig over sine synder, og ikke får man juble og fryde seg over oppstandelsen - moderne liturgi er så ofte bare grå, grå, grå; jeg vil ha både sort og gull tilbake som liturgiske farver!