Indiana Jones og munkefengsel

Jeg hadde flaks da jeg fikk bo hos dominikanerinnene i Brno. Søstrene var hyggelige, forstås, og de hadde av og til spennende besøk. P. Jiří Maria Veselý O.P. (1908-2004) var så godt som fastboende, etter at han flyttet tilbake fra Angelicum.

Han hadde en voldsom temperament, selv som nittiåring, og man kunne bli skikkelig skremt av ham da han ble sint. Han var lærd, som dominikanere menes å være, og han var en av de gode gamle prekonsiliære prestene som virkelig visste alt og klarte å svare på alle mine spørsmål - de som kjenner meg vet hvor mye dette betyr:-).

Hans fortellinger fra eget liv kunne trygt konkurere med Hollywood filmer. Noe skrev han i sine bøker, noe husker jeg. Blanding av action i Indiana Jones-stil , politikk og mirakler...

Da han bestemte seg for å trå inn hos dominikanere, sa sognepresten hans: "Hvis du blir der, tror jeg virkelig på Gud." Jiří var nemlig kjent for sin eksplosive temperament. Han ble. Mens han var i novisiatet i Roma, ble relikvier av P. Hyacint Maria Cormier, tidligere dominikansk generalmagister, forflyttet. Fire provinsialer, av de eldste provinser, skulle bære kisten. Den fjerde manglet og P. Veselý ble vinket til for å hjelpe til. Idet han tok i båren, følte han en sterk utstråling fra den, han følte stor lykke. Siden pleide han å be til P. Cormier, selv om han ikke ennå var saligkåret. Saligkåringen skulle bli hans fortjeneste.

Under krigen ble han major, partisan og alt mulig. Han reiste med forskjellige pass og to ganger ble han nesten skutt. En gang stod allerede soldatene klare til å skyte ham, men så oppdaget de at han var prest. Fromme italienere som de var, nektet de å skyte. Han kom seg unna.

Etter krigen ble han sekretær for den tsjekkiske krigsminister, senere president. AD 1946 ble han prior ved St. Jiljí i Praha.

AD 1950 ble alle medlemmer av religiøse ordener arrestert - den samme natten - og kjørt til konsentrasjonsleire. P. Veselý havnet i det fine selskap av 300 andre ekstra farlige prester i Želiv, inntil da et premonstratenserkloster. De måtte arbeide hardt fysisk og sov lite, men de nektet å la seg dispensere fra breviaret. Det holdt nemlig motet oppe.

En gang ble P. Veselý nesten skutt, fordi en av vaktene lekte på slik måte; var full og mente det var morsomt. Men P. Veselý hadde ikke sitt voldelige temperament forgjeves. Han grep i vokteren og kastet ham mot veggen slik at han besvimte.

En gang var han syk og fikk besøke legen. Under tilsyn av vakten, men legen fortalte ham på latin alt som han trengte å vite om verdenen bak muren, mens han lot som om han dikterte noe medisinsk til sykepleieren.

29. juni 1955 ble P. Veselý syk etter å ha fått injeksjoner. Sårene ble fulle av verk. Han fikk blodforgiftning. Legene prøvde å hjelpe ham, men det gikk ikke. Snart hadde han sår over hele kroppen, man kunne se nakne muskler og ben inni. Fargen var grønn, gul, brun. Verket rant overalt og avga en forferdelig stank.

Legen spurte ham: "Tror du virkelig på Gud?"

"Ja," svarte han.

"Så få skrifte. Om to timer er du død. Ingen antibiotika kan hjelpe deg, fordi du er helt råtten og død innvendig."

P. Veselýs provinsial P. Ambrož Svatoš kom til å besøke pasienten. Det var ingen lang vei, han befant seg også i Želiv. Hans livsoppgave var å få salige Zdislava helligkåret og her så han en mulighet. Han foreslo en novene og spurte pasienten til hvem skulle de be. Men P. Veselý fikk sin egen idé. Han husket sin ungdomsopplevelse i Roma og foreslo P. Cormier. Alle 300 fanger begynte å be. En novene, en til, den tredje. Den siste dagen av den tredje novene, 4. august, dvs. på St. Dominikus' fest ifølge den daværende kalender, ble den dødssyke plutselig frisk. Dette ble senere godkjent i Roma som et ekte mirakel og P. Cormier ble saligkåret.

Om høsten fikk P. Veselý vende hjem. Ikke til et kloster, selvfølgelig, men til sin mor. Han fikk jobb som hjelpearbeider ved arkeologiske utgravninger fra Stor-Moravias tid. Ifølge ham selv oppdaget han graven til St. Metod, slavernes apostel. Han laget fotografisk dokumentasjon, men hans utgravninger ble ødelagt - St. Metod var ikke akkurat "in" hos kommunistene.

AD 1968 fikk han reise til Roma og ble der. Meg bekjent, hadde han tre doktorgrader. Av Johannes Paul II. fikk han i oppgave å lede utgravningene under St. Peters basilika. Ellers var han med på utgravningene på Balkan og fortalte så spennende historier derfra, at Indiana Jones ville måtte blekne av misunnelse.

Som arkeolog var han forresten tilhenger av teorien at verden ble skapt slik som det står i Bibelen, ikke slik som Darwin mente.

Det var sikkert også han, som fikk Johannes Paul II. til å erklære St. Cyril og Metod for vernehelgener av Europa, sammen med St. Benedikt. I sin beskjedenhet pleide han alltid å si: "Jeg og paven mener..."

Men forgjeves prøvde han å overbevise paven til å ta vekk det interdikt fra Stor-Morava, som St. Metod visst la på landet. "Det er lenge siden", viftet Johannes Paul II. saken bort.

For dem som lurer: Jo, selvfølgelig var P. Veselý tilhenger av de gode gamle ordninger. Han savnet alltid den dominikanske liturgi og alle småting han lærte seg i novisiatet. Han lærte oss, unge piker, dette, og jeg husker noe, men ikke alt. Den siste mohikaner...

Han kviet seg ikke med å komme med siste sladder fra Vatikanet til oss, mente åpenbart ikke at legfolk ikke tåler den slags. Vi syntes det var spennende og knelte og ba iherdig for de slemme kardinalene han snakket om, for den sanne læres fremgang og Jomfru Marias seier. Men det var en kardinal han likte svært godt: Ratzinger. Han var skråsikker på at han kom til å bli pave og når noen argumenterte at kardinalen var gammel, sa han: "Jeg kjenner ham. Han har stålhelse, han holder ut... Han skal ordne opp." Han hadde rett, slik han pleide.