Tilbake fra ferie, hundre blogginnlegg i hodet... Det første innlegget blir om mumlende bestemødre.
Aldri hørt om arten? Ikke rart, dessverre finnes de ikke i Norge.
Jeg leste en artikkel i et tsjekkisk konservativt katolsk tidsskrift om disse gamle kvinnene. Artikkelen het Apologi for mumlende bestemødre. Så slo meg tanken plutselig - sannelig, jeg har aldri truffet en mumlende bestemor i Norge. Til de tusen ting jeg savner ved å bo i utlandet kom det en til.
La meg definere en mumlende bestemor: Hun er beslektet med en ungpikekatolikk, men hun er betydelig eldre, minst sytti. I motsetning til ungpikekatolikker er hun ikke plaget av tvil av noe som helst slag, hun tror på Guds forsyn. Hun er rendyrket snill og kjærlig, alltid klar til å be for sine oldebarn og andre slektninger. Hun er urokkelig. Hun er alle ungpikekatolikkers ettertraktede forbilde.
Når kveldsmessen nærmer seg, legger hun fra seg sigden som hun slo gresset til kaninene med, skifter til et finere skaut, tar kaken ut av ovnen og går til kirken. Messen begynner om en halvtime. Andre gamle kvinner er allerede i benkene sine og setter i gang med rosenkransbønn. De ber raskt og bestemt. De ber for oldebarna sine og skal helst rekke også andre Mariabønner før messen begynner.
I den nevnte artikkelen fortalte forfatteren at han som en fersk konvertitt ble invitert av sin venn til å komme til et bønnefellesskap. Vennen sa: "Ikke vær redd, vi er ikke som de mumlende bestemødre."
Latterlig stolthet... Generelt sett, i de katolske land bevares troen og videreformidles av bestemødre, ikke av de lærde. Deres tro er utprøvd. De vet bedre enn unge bedrevitere hva magisteriet lærer, de fikk høre det fra sin bestemor, nemlig. Kirkelige motesaker, som konsilets ånd og så videre, lar dem være helt uberørt. De sitter eller kneler i sine benker, hvor deres bestemødre pleide å sitte, og ber rosenkransen uforstyrret.
De vet kanskje ikke, at noen av de yngre latterliggjør dem, de vet kanskje ikke at mange prester latterliggjør dem, og hvis de visste det, ville de ikke blitt sinte eller lei seg. De er ydmyke og ville si: "Vi er jo bare enkle mumlende bestemødre, vi kan ikke be i den avanserte abstrakte ånden som dere unge. Vi ber for våre familier, landet, kirken, god avling, for de døde i skjærsilden. Vi vet vi er dumme og unyttige og derfor beskjeftiger oss bare med husarbeid, hagearbeid, oldebarnepass, husdyrstell, vi syr, broderer, sylter og safter. Mens vi gjør dette, synger vi noen fromme sanger, til oldebarnas glede. Og så går vi til kirke og ber for dere. La oss være unnskyldt at vi ikke gjør det på den måten dere helst vil, vi er for gamle til å lære oss noe nytt."
Til slutt et sitat fra den tsjekkiske roman nr. 1, elsket av de fleste, utgitt AD 1855. Romanen heter Bestemor og handler om forfatterinnens mormor.
"O, bestemor," hvisker Barunka, "her er det så vakkert!" "Så klart det er vakkert," svarer bestemor, "knel ned og be!"
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar